Statens vegvesen er innstilt på å rive gamle Tana bru når den nye står ferdig om et år eller to, og kommunestyret i Tana har visstnok fattet vedtak som bifaller veivesenets beslutning.

Den gamle brua med sin spesielle historie må betraktes som et verneverdig byggverk, og da kan man ikke bare la den forsvinne i en destruktiv prosess. Stedet har ellers ingen andre kulturminner eller lignende som er verneverdige. De som påtar seg ansvaret for fjerning av brua, skylder Tanas befolkning en forklaring og en fornuftig begrunnelse.

Det er ikke mulig å øyne noen form for gevinst ved gjennomføring av denne planen. Har aktørene bare valgt den minste motstandsvei uten sideblikk til alternativet? Gamle hengebruer over Glomma og andre steder i Norge og utlandet, blir vedlikeholdt og brukt av gående, syklende, skiløpere og forflytting av beitedyr etc.

Vedlikeholdsbudsjettet for brua uten motorisert ferdsel blir selvsagt langt mer beskjedent enn det er i dag. Har man forresten regnet ut hva det koster å fjerne brua og hvem skal dekke kostnadene?

Uten biltrafikk og eksos, åpner det seg mange muligheter for utnyttelse av brua og her er det bare fantasien som setter grenser. Men verken kommunen eller Vegvesenet har vært særlig kreative i denne prosessen så langt – dessverre.

Tana bru var i hendene på fienden under okkupasjonen og var underlagt krigens nådeløse logistikk; den skulle bevoktes, forsvares og sprenges. Da sovjettroppene stormet over grensen til Norge høsten 1944, var Wehrmacht fortsatt i stand til å yte betydelig motstand. Tyskerne innså likevel snart at retrett fra østfylket var uunngåelig og det måtte skje både til lands og til sjøs.

I mellomtiden hadde Wehrmacht også fått ordre om evakuering av befolkningen og nedbrenning av all bebyggelse i Finnmark og Nord-Troms. Nå skulle russerne få smake sin egen tradisjonelle medisin; den brente jords taktikk. Tyskernes terror rammet først og fremst sivilbefolkningen i Finnmark som måtte se sine hjem i flammer før de ble tvangssendt sørover. Det var heldigvis klart for de fleste at Det tredje rike var på vei mot sin undergang.

Tana bru skulle spille en nøkkelrolle under tyskernes retrett fra Øst-Finnmark, og det var også sovjetrusserne klar over. Sovjetiske jagerfly på rekognosering som fløy over Seidafjellet og Skippagurra, for så å svinge nedover mot brua, fikk velkomsten de hadde regnet med og fryktet.

Tyskerne «spilte opp» med sitt effektive luftvernartilleri og ga dermed beskjed om at de var klare til forsvare brua med alle midler så lenge det var nødvendig. Jagerflyene forsvant over Seidafjellet – visstnok uskadd. Om russerne hadde planer om å avskjære tyskernes tilbaketrekning ved Tana, er uvisst. Brua ble sprengt og både dekket og bruspennet havnet i stryket hvor det ble liggende i flere tiår. Men den ble gjenreist og kunne åpnes tre år etter krigens slutt. Brua er en kulturarv som må vernes og at den også har en plass i krigshistorien, er det ikke tvil om.

Kanskje unødvendig å minne om at brua har gitt navn og identitet til stedet. Den generasjonen som står for styre og stell i kommunen i dag, har tydeligvis bare et fjernt- eller intet forhold til Tanadalens historie.