Staten må gjøre Finnmark tilgjengelig for flere av oss

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Den nordnorske sommeren er på hell. Siden det i år har vært lite fristende å besøke Piemonte, Veneto, Solkysten og mer fjerne reisemål, har langt flere enn normalt tilbrakt sommerferien i Distrikts-Norge. Mange av oss nordlendinger har brukt tiden i egen landsdel. Vi har dermed igjen fått bekreftet det vi allerede visste, nemlig at vi lever i en landsdel der Vårherre har vært svært rundhåndet når det kommer til fin natur. Når vi i tillegg har vært velsignet med mye godvær, har rammen vært den aller beste.

Men hva med innholdet? Reiselivssjef i Visit Tromsø, Chris Hudson uttalte i mediene i mai at reiselivsnæringen må tilpasse seg for å trekke norske turister, siden vi ikke etterspør de samme tilbudene som utlendingene. Det er selvfølgelig riktig. Siden hovedattraksjonen for de fleste tilreisende fra utlandet er nordlyset, har mange av dem lavere forventninger til det som ellers tilbys under oppholdet.

Vi er mange som har reagert på den voldsomme veksten i vinterturismen i Tromsø de siste årene. Jeg savner nå meningsbrytning om hvorvidt vi virkelig ønsker oss tilbake på samme sporet når det ødeleggende viruset ikke lenger er noe vi må forholde oss til. Jeg mener at kursen bør legges kraftig om for at reiselivsnæringen skal framstå mer attraktiv for nordmenn både å jobbe i og etterspørre tilbudene til.

For å få det til, må staten på banen og selv bygge opp et overnattingstilbud som holder mål i Distrikts-Norge, gjerne etter modell av Portugal med sine pousadas og Spania med sine paradores. Dette er hotellkjeder, opprinnelig bygget opp og eid av staten, som tilbyr overnatting og bespisning i staselige gamle bygninger spredt rundt i de to landene, som regel utenfor allfarvei.

Noe slikt ville være å ta hele landet i bruk, for å si det med Senterpartiet. Om staten beslutter å åpne Distrikts-Norge for oss gjennom å få tegnet og bygget nye kvalitetsbygg designet til å passe inn i omgivelsene og ikke forringe naturopplevelsen, vil vi nordmenn selv kunne glede oss over det distriktene har å tilby på en helt annen måte enn i dag. Å kunne bo og spise godt er viktig for mange. Hvem gidder f.eks. å kjøre hundre mil fra Tromsø til Kirkenes og tilbake for å oppleve Thon-hoteller og få servert høyst ordinær mat?

En av mine aller flotteste opplevelser i sommer var turen til Hamarøy. Tettstedet Tranøy og området mot Tranøy fyr er unikt. Jeg forstår det slik at myndighetene har vært inne med aktivt vern på ulike måter, men mye av æren for hvordan området framstår må vel antakelig også tilskrives de som har eiendom der.

For oss som gjerne vil oppleve Tranøy, er det ei utfordring at overnattingstilbudet er så begrenset, dessuten kun tilgjengelig sommerstid, og at restauranttilbudet er helt på det jevne. Eierne av Tranøy fyr synes å ta vare på bygningsmassen etter beste evne, men å overnatte i fasiliteter som står urørt fra 1960-tallet og dele bad med andre er ikke for alle.

Tenk om staten kunne etablert et hotell med 30–40 rom i Tranøy som lå der anonymt med utsikt mot Vestfjorden med en flott restaurant og med Hamsun som gjennomgangstema. Da ville vi vært kommet langt. For poenget må være å finne balansen mellom å bevare idyllen og å gjøre området tilgjengelig for folk. Sammenlign gjerne med Amalfi i Sør-Italia som har mange lunsjgjester, men begrenset overnattingskapasitet.

Eksempler på andre steder som kunne hatt et slikt tilbud er Kautokeino med fokus på samisk kultur og Vardø med sin lange historie og Vardøhus festning. I Vardø burde staten i tillegg til å etablere en slik «skysstasjon» gå inn med betydelig støtte, økonomisk og faglig, for å bidra til å bevare deler av bygningsmassen som er sterkt forfalt. For det må være et mål med en slik satsing å sette den inn i en sammenheng og ta vare på kulturhistorie der det er naturlig.

Andre steder som kunne vurderes for oppbygging av slike tilbud er f.eks. Borg i Lofoten, Bleik i Vesterålen, Ersfjord på Senja, Kvænangsfjellet og Bugøynes i Øst-Finnmark. Etablissementene må ligge så tett at det er maksimalt en dagsetappe mellom dem.

Resultatet av statlige myndigheters bortprioritering av distriktene i flere tiår ser vi i Nyksund i Vesterålen. Folk fra hele landet har valfartet dit i sommer. Der har vært stor aktivitet og mange har hatt gode opplevelser, ikke minst på «Ekspedisjonen». Men samtidig står det skilt langs den dårlige veien ut dit der de lokale tigger om en skjerv fra forbipasserende til vedlikehold av den eneste ferdselsåren. Det burde ikke være sånn!

Fravær av satsing fra offentlige myndigheter på steder som Nyksund har samtidig bidratt til at kapitalsterke investorer har holdt seg unna. Gamle bygninger er dermed blitt renovert og ikke erstattet av nye uten sjel. Alt er ikke så galt at det ikke er godt for noe. Mangelen på interesse fra kommunen er vel grunnen til at ikke gammelt «skrot» som rustne vinsjer, ovner og trålbobbins som minner om andre tider ikke er borte for alltid. Så flott at ingen har fjernet «skitten». For dette burde nærmest glasses inn der det ligger spredt rundt om. Å se disse tingene ligge der de ligger er også en spore til samtale om mangt et tema.

At folk vil betale for gode opplevelser også utenom allfarvei, er Kvitnes gård et godt eksempel på. Folk strømmer til denne i Vesterålen fra hele landet for å bli traktert av tidligere norgesmester i kokkekunst Halvar Ellingsen og hans dyktige stab. Restauranten, som etter min mening er en av Nord-Norges to beste, er gjerne fullbooket lang tid i forveien. Talenter innenfor kokkefaget fra hele landet trekkes til utbygda for å få jobbe med mesteren.

Hvordan det kan gå når det bærer helt galt av sted, ser vi på Sommarøy og Hamn i Senja, idylliske perler for noen år siden som i dag framstår uten sjel. Der er det ikke brukt mye penger på arkitekter og restaurantene er ikke mye å rope hurra for. Og man har slett ikke anstrengt seg for å løfte fram og videreformidle historien.

På Sommarøy blir det bare verre og verre. Man er nå i ferd med å ferdigstille en gigantisk «kaifront» på flere hundre meter i avslutningen av en steinfylling der det skal komme enda flere hytter. Vindmølleparken i bakgrunnen gjør dermed ikke noe fra eller til for helhetsopplevelsen.

Det at det jevnt over er gått galt der private interesser har fått boltre seg fritt understreker ansvaret statlige myndigheter har for å vise langt større interesse for distriktene. Statens vilje til å bruke penger kan ikke begrense seg til bykjernen i Oslo og Tromsø.

Dersom staten selv bygger opp et unikt hotelltilbud med noen titalls rom på et femtitalls steder på bygda i hele landet, og legger lista høyt, vil det gi ny inspirasjon også til private investorer. For de vil da ha noe å bli målt mot.

En del av en slik satsing må være å skape sentre for lokal matkunst, ikke minst basert på råvarer som er tilgjengelig lokalt. Man må betale det det koster for å hente gourmetkokker til å drive restaurantene for å få til det de har oppnådd på Kvitnes gård og på Ekspedisjonen i Nyksund.

En slik satsing fra statens side ville gi et tydelig signal til lokal ungdom om at myndighetene faktisk ønsker spredt bosetting og ikke utelukkende sentralisering. Det ville samtidig gi mange distriktskommuner en sårt tiltrengt vitamininnsprøytning og gi grunnlag for flere private arbeidsplasser i distriktene.

Det er et statlig ansvar å sørge for at vår felles kulturarv, som i praksis i stor grad finnes i distriktene, tas vare på før det er for seint. Det er også et statlig ansvar å legge til rette for å øke interessen for eget land i befolkningen. For å få det til, må hele landet gjøres tilgjengelig for flere enn campere og bobileiere.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags