Gå til sidens hovedinnhold

Hvem er offeret?

Artikkelen er over 3 år gammel

– Si meg – ville du sendt dine barn utstyrt med fotballdrakt og leggbeskyttere til en kamp de ikke var ønsket i? Neppe, skriver Aurora S. Møllersen (17).

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Mange har nok fått med seg hva som skjedde på torget i Kirkenes 17. mai. Kort oppsummert ble to skolekorpsmedlemmer nektet å delta i folketoget. Over helgen har jeg sett flere ta jentene i forsvar eller kritisere ledelsen i KSMK, og det er jo ikke annet å forvente når Finnmarken presenterte denne saken så ettertrykkelig ensidig. Som tidligere medlem i KSMK, håper jeg at min kunnskap og erfaring fra korps- og musikkmiljø kan bidra til å belyse hendelsen fra en annen vinkel.

For dere som har lest artikkelen, vet dere allerede at dagen startet med at jentene valgte å gå i tog sammen med klassen sin, fremfor å marsjere med skolekorpset. De som ikke kan så mye om korps, mener nok sikkert at en klarinett og en saksofon mindre ikke gir særlig utslag. Klart det blir litt rot i rekkene og litt annerledes lyd, men gjør det noe da? Jeg må dessverre skuffe dere med at slik oppførsel har langt mer omfattende konsekvenser enn som så.

Først og fremst viser denne handlingen en fundamental illojalitet til korpset. Et korps er som alle andre fellesskap direkte avhengig av sine medlemmers deltakelse, gjensidig respekt og samhold. KSMK ble nedprioritert av jentene på det som uten forbehold er årets viktigste dag. Tenk på hvilke signaler dette sender til de yngre medlemmene. Tenk på hvilket ansvar de blir etterlatt med. Tenk på hvor skadelig slik særbehandling er for samholdet. Utenkelige mengder med hardt arbeid blir fullstendig verdiløst. Det en norm i ethvert fellesskap at du oppfyller de forpliktelsene som hører til din rolle som et medlem. Om man bryter denne normen – ja, så vil man nødvendigvis møte reaksjoner.

Til tross for at jentene på forhånd fikk beskjed om at de ikke var velkomne til å spille i folketoget, møtte de opp. I full uniform, klare til å spille. Dette synes jeg er et respektløst svar på en velbegrunnet avgjørelse. Si meg – ville du sendt dine barn utstyrt med fotballdrakt og leggbeskyttere til en kamp de ikke var ønsket i? Neppe. Ville de i så fall bli sendt hjem? Antakeligvis. For min del framstår det hele som en bevisst provoserende og ikke minst konfliktsøkende handling. Når et familiemedlem til en av jentene i tillegg sto klar med kamera før konfrontasjonen i det hele tatt hadde skjedd, virker hendelsen i mine øyne iscenesatt.

Les også

Her står Frid Torhild og Purnima flere meter unna skolekorpset de trodde de skulle være med i: – De forlot dem jo bare slik, stående helt alene mens de gråt

Det verste med denne episoden – som for øvrig ikke er enestående i sin sak – er at det avskrekker framtidig rekruttering. Jeg er fremdeles aktiv musiker og kan ikke se på denne hendelsen som noe annet enn et angrep mot korpsets fellesskap. Dessuten kan jeg med hånden på hjertet si at jeg aldri har møtt en så tillitsfull, hardtarbeidende og elskverdig mann som Eirik Slagtern. Derfor gjør det så inderlig vondt å se ham bli behandlet så grufullt urettferdig. Hvorfor vil man utnytte denne engasjerte mannens temperament for en reaksjon verdt et medieoppslag? Og attpåtil på 17. mai. I korpsets år. På Eirik Slagterns siste dag som dirigent. Hvor er moralen? Hvem er det sanne offeret?

 

Kommentarer til denne saken