Det ser per nå ut som at vi får en sannhetskommisjon. Jeg har registrert at lærde menn, som Ole Henrik Magga, finner det unødvendig, og at landsdelssynsere, som Skjalg Fjellheim, er enig med ham. Jeg har sett andre lærde, som Ánde Somby, si vi trenger en slik kommisjon, og Sametingets president Vibeke Larsen er enig. Den uenigheten alene er nok, for meg, til å hevde at å finne sannheten er nødvendig.

Lederartikkelen i Nordlys den 19. mai er redd for at en slik kommisjon skal «virvle opp skarpe motsetninger». Hvilke skarpe motsetninger de er så redd for at skal bli konsekvensen, det får jeg ikke helt tak i. Hvis vi ikke trenger å kaste lys over fortida slik avisen hevder, så er det neppe noen voldsomme motsetninger vi ikke allerede kjenner heller?

Nordlys hevder i den samme lederartikkelen at sannhet er et svært vanskelig begrep, og er det nå virkelig det? Sannhet er sannhet, det finnes ikke versjoner av den. Hvordan man forklarer og fortolker sannheten, eller unnskylder og bortforklarer den, derimot, det er noe annet.

Til sist sier Nordlys at vi må tenke framover, på den strålende framtida en region bestående av Finnmark og Troms har. Til det vil jeg si, at man vet at mennesker som ikke har sluttet fred med fortida lever i en vanskelig nåtid og framtid, og samer har en vanskelig fortid. Og hvis det er sånn at folk ikke skal se bakover, hvorfor skjønner da de fleste at nordsjødykkerne trenger sannheten? Eller at Altabataljonen og krigsseilerne (og deres etterkommere) trenger den? Hva gjør samer og kvener så spesielle, at vi så lett kan knipses av? Hvorfor er det så enkelt for landsdelsavisa Nordlys og skrive på lederplass at en sannhetskommisjon har «offerfortellingen som utgangspunkt»? Jeg synes jeg ser at man hadde sagt det samme om en kommisjon som skulle granske nordsjødykkernes vilkår!

Vi har forskjellige meninger, enten vi er samer eller kvener. Jeg for eksempel, ønsker en slik kommisjon velkommen – gitt at den faktisk er ute etter sannheten. Hva som reelt skjedde, og ikke hvordan vi skal forstå det nå. Var norske myndigheter ute etter å hjelpe de stakkars samene, eller var det en ønsket assimileringspolitikk? Var det bestemt fra overmakten at barna ikke skulle få snakke samisk på internatene, eller var de husmora og andre som var djevelske på eget initiativ? Var det det samme opplegget på alle internat?

Og for oss sjøsamer: Hvordan fungerte alle de politiske virkemidlene i lag på en så effektiv måte at vi nesten forsvant som folk?

Hva ligger fortsatt i samfunnet i dag som gjør det greit å hetse samer? Hvorfor er stereotypene så levende? Hvorfor hever vi alle et øyenbryn hvis noen sier «neger», mens «lapp» og «finn» er greit? Hva skjedde som gjør at så mange er mot både samer og samisk, og mener at «samiske saker» er et pengesluk? Hvordan påvirket fornorskingen oss, og ikke minst: Hvordan påvirker den oss den dag i dag?

Jeg har ikke svarene på disse tingene, og jeg trenger svar! Jeg gir blaffen i om kongen unnskylder, eller om statsministeren gjør det. Jeg vet jo ikke hva de ber om unnskyldning for. En eller annen urett begått av den norske stat, jada. Men hvilken urett? Og hva var, og er, prisen for det?

Ja, jeg vet at mange samer og kvener vil mene som Magga, men mange vil mene som meg også.

Og hva nordmenn måtte mene om en sannhetskommisjon er totalt uinteressant. Man spør ikke overgriperen hva han mener om å få sannheten på bordet.