– Man må vurdere mulighetene for å bevare tradisjonelt samisk særpreg i primærnæringene samtidig som ny samisk identitet formes i en mer urban, moderne kontekst

Av
DEL

MeningerFor vel ei uke siden dukket det opp ei samisk brosjyre i min postkasse. «Don leat oassi Norgga gearggusvuođas” var brosjyretittelen. Jeg kan såpass samisk at jeg skjønte at jeg er en del av noe i Norges “gearggusvuohta”, hva nå det kunne være. Brosjyreforsida var prydet med et bilde av mat, førstehjelpsutstyr, brensel, primus, radio, vann, fyrstikker m. v.

-Å ja, tenkte jeg, det er en oppfordring om å “være klar”. Ordet “gearggus” kjente jeg jo. Det betyr å være klar for noe. “Vuohta” er en endelse man knytter til et annet ord og svarer til endringene, “het”, “skap” og “dom” i norske substantiv avledet av adjektiv: f.eks. ráhkisvuohta, kjærlighet.

Da jeg kombinerte brosjyreforsida med bildet, skjønte jeg at jeg var en i Norge som måtte klare meg om kraftforsyninga Å jaeks. skulle bryte sammen. Noe sånt, men hvilket norsk ord dreide det seg om? Ofte kommer det brosjyrer både på samisk og norsk samtidig. Da leser jeg alltid den samiske versjonen først. Ikke fordi det er lettest, men fordi jeg liker å teste mitt samiske ordforråd, som dessverre ikke er så godt som det kunne ha vært. Nei da, jeg skylder ikke selvmedlidende på “den brutale fornorskningspolitikken” her, det sluttet jeg med for mange år siden. Jeg skylder på de enorme forandringene i vårt samfunn siden mine besteforeldre var barn, og jeg erkjenner manglende oversikt over alle de kulturelle, religiøse, politiske, teknologiske, økonomiske, sosiale og psykososiale strømningene i historien som formet både tidligere slektsgenerasjoner og mitt personlige liv. Om jeg skulle være mer konkret her, ville jeg risikere å rette baker for smed.

Det voldte meg besvær å finne et norsk begrep for «gearggusvuohta» sjøl om jeg skjønte betydningen. Men å uttrykke dette med ett norsk ord? Var i ferd med å gi opp og besluttet å jukse litt ved å titte i den norske parallellen. Men den fant jeg ikke. Jeg hadde bare fått den samiske versjonen? “Væreklarhet” eller “forberedtskap”? Det klinger dårlig på norsk.

Da ble jeg lettere irritert og var på nippet til å uttrykke dette gjennom et avisinserat. Tana er riktignok en kommune med et betydelig samisk innslag. Men er dážat så forblindet av dårlig samvittighet og dumsnillhet (doavkešiegavuohta) at de ikke vet at mange i Tana ikke kan snakke samisk og slett ikke kan lese det. Måte på trakassering av uskyldige! Jeg ble fristet til å låne ord fra debatten om regionreform, sannhetskommisjon, fiskeregler og forvaltning av rovdyr og reindrift. Noen ganger får man som kjent lyst til å kalle en spade en spade. I disse dager vrimler det jo av eksempler på at andre også ledes av den lysten.

Jeg klarte å styre mitt heftige temperament. Det klarer jeg ikke alltid! Og da jeg omsider slappet av, kom det som lyn fra klar himmel: Gearggusvuohta må jo bety beredskap. Jeg var ikke sikker, men nettutgaven av Davvi girjjis nordsamisk-bokmålsordliste bekreftet min mistanke. Gearggusvuohta = beredskap. Tenkte på hva min foreldregenerasjon og mine besteforeldre ville ha sagt. Jeg tror ikke de kjente det norske ordet, men om det hadde kjent det, ville de sikkert ha sagt “beredskáhpa” på samisk.

Etter begrepsavklaringa på forsida leste jeg resten med interesse. Gjennom det lærte jeg en del det er godt å vite og tenke over. Så la jeg brosjyren i aviskurven.

Noen dager etter hørte jeg høytlesing etterfulgt av spørsmål om hva ulike samiske ord og uttrykk i brosjyren betydde. Det var min kone som satt og leste den. Hun har gått på samiskkurs, har bodd mange år i både i Kautokeino og Tana og har hørt en del samisk. Slik har hun snappet opp en del og skjønner langt på vei hva det dreier seg om når hun hører eller leser samisk.

Hennes spørsmål fikk meg til å tenke på språkinnlæringseffekten i skrifter på fremmede språk med lesestoff godtfolk er interessert i å sette seg inn i. Daglig oversvømmes vi av reklame, brosjyrer og instruksjoner på engelsk som kan volde besvær, også for meg. Jeg kan litt engelsk, men mine kunnskaper i språket er ganske begrenset. Her hjelper engelskspråklige brosjyrer meg både til å lære mer og til ikke å glemme det lille jeg kan.

Dette fører tankene til tidligere generasjoner i slekta, som hadde begrensede ferdigheter i norsk. De ble hurtig innhentet av moderne tidsstrømninger, og de måtte daglig lære noe nytt for å kunne tilpasse seg forandringene i samfunnet. Mye av dette ble styrt av institusjoner med norsk som arbeidsspråk, i korrespondanse, kjøp og salg, utdanning, rettledninger og opplysningsskrifter. Mange var heldigvis ikke redde for å vise tilkortkommenhet her, noe jeg sjøl undertiden kan være når det blir behov for å mestre engelsk.

Min far behersket både norsk, finsk og samisk i dagliglivet og brukte alle språk både i jobben og privat. Han styrte med trygdekassa og arbeidsformidlinga der det var mye å gjøre på dagtid. Derfor brukte han mange ettermiddager og kvelder på å hjelpe folk med begrensede kunnskaper i norsk. Han bisto dem med å fylle ut selvangivelser og næringsoppgaver, bestille nødvendige varer, skrive søknader, forklare tekster i instruksjonsbrosjyrer og annet man ikke hadde samisk- eller finskspråklige paralleller til. Dette oppfattet godtfolk som kjærkommen hjelp, ikke som språklig undertrykkelse. Det var dessuten et ledd i tilegnelsen av norskkunnskaper, og slett ikke brutal fornorskning med spanskrør. Både min far og de han bisto, hadde et avslappet forhold til dette. Livet var ikke annerledes enn i dag. Det var som det alltid har vært: Kunne man sjøl ikke noe det var nødvendig å kunne, søkte man hjelp hos dem som kunne. Den gang fant man hensiktsmessige, praktiske løsninger på utfordrende problemer. Problemer var ikke noe man dyrket i kombinasjon med agg mot reelle og innbilte syndebukker.

Eksemplene ovenfor bekrefter at leveregelen ordtaket “nød lærer naken kvinne å spinne” uttrykker, er en viktig drivkraft når man vil lære noe. I dag er det en gjengs oppfatning at det er viktig å kunne engelsk. Våre forfedre sa det samme om norsk. For noen var norsk så viktig å lære at de overså verdien i egen språk- og kulturarv. I dag er mange opptatte av å gjenreise samisk som bruksspråk i slekter der det er borte.

Det siste er nok lettere sagt enn gjort. Kanskje man her burde ta utgangspunkt i de opplysningene folk har behov for. Deretter kunne man, i bestemte områder i alle fall, produsere aviser, bøker, nødvendige opplysningsskrifter og brosjyrer bare på samisk, supplert med radio/TV som ga viktig, praktisk veiledning og ellers opplysninger folk hadde behov for. Men dette burde bare være på samisk, ellers ville jo mange velge det letteste, som er norsk også i områder som tidligere hadde betydelige samiske innslag.

De norskspråklige rammene det fleste her til lands, også samene og kvenene, preges av, har seget inn, også i Sameland og Kvenland, i generasjoner. Noen steder med langsom tilpasning, andre steder som hurtigere omveltninger. De norskspråklige var mange nok til å bevare det norske språket da Norge i sin tid ble invadert av kapitalsterke utenlandske eksperter og gründere som skapte industrisamfunnet og tjenesteytingssamfunnet, satte særegne norske primærnæringer og sosiale samværsmønstre under press og i stor grad utraderte tradisjonelt norsk levesett. Her fikk de god hjelp av norske eksperter, utdannet ved engelsk- og tyskspråklige læreinstitusjoner utenlands.

I dette perspektivet må man vurdere mulighetene for å bevare tradisjonelt samisk særpreg i primærnæringene samtidig som ny samisk identitet formes i en mer urban, moderne kontekst.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags