«Så får vi se da, hvor lenge fylkets rikdommer ligger i norske hender, når befolkningen er borte»

MANGE AKSJONER: De siste årene har aksjonene vært mange, etter flere år men blå-blå politikk og sentralisering er det nok av saker å protestere mot, skriver Marit Bakken Lauritsen.

MANGE AKSJONER: De siste årene har aksjonene vært mange, etter flere år men blå-blå politikk og sentralisering er det nok av saker å protestere mot, skriver Marit Bakken Lauritsen. Foto:

Av
DEL

LeserbrevKystopprør?
Bunadsgerilja?
Folkeaksjon?
Valgflesk.
Demokrati?

De siste årene har aksjonene vært mange, etter flere år men blå-blå politikk og sentralisering er det nok av saker å protestere mot. Media flommer over av innlegg om nærpoliti, nedleggelse av høgskoler og sykehus, tvangssammenslåing, kutt i flyruter, økte avgifter og så videre og så videre. Økt fokus er vel og bra, men har det egentlig ført fram? Hva er vitsen? Senterpartiet med Vedum i spissen fosser fram på målingene, man kan si mye om Sp, men de har i hvert fall forstått at folk i distriktene er lei. Så får vi se da, om det holder til målstreken og ikke minst om det vil føre til en reell endring.

De norske og skandinaviske verdiene har fått litt ekstra fokus etter at SAS presterte å fremstille oss som uoriginale copycats. Man tuller ikke med nasjonalromantikk og stolthet, noe SAS nok smertelig har erfart, selv om de velger å trøste seg med at de negative reaksjonene sikkert var en sammensvergelse. Widerøe har nok også en sammensvergelse på gang, de har i hvert fall skapt uro den siste tiden. Varslet om at 4000 avganger skal kuttes blir møtt med frustrasjon og vantro av de som berøres. For folk berøres faktisk av slike kutt, selv om en eller annen besserwisser på BI sier noe annet. PR stunt visstnok. Effektivt var det sikkert, i hvert fall med tanke på mediedekningen. Men vil det føre til noe mer?

Når kollektivtilbud utarmes, sykehus legges ned, politiet er borte og skoler forsvinner, hva står igjen til slutt? Selvfølgelig skal vi ikke basere bosetting kun på offentlig sektor, men et basistilbud er faktisk nødvendig for å opprettholde befolkningsgrunnlaget. Hvis man ønsker det da. Den siste tiden har jeg undret stadig oftere på hvor vi er på vei. Norge altså. Vi troner høyt på statistikken over både lykke og BNP, men vi vet at andre tider kommer. Hva skal vi leve av etter oljen? Hvordan skal vi nå klimamålene? Hva med eldrebølgen? Når kommer russerne? Og er det egentlig sånn at det tradisjonelle bildet av ren og urørt norsk natur er på tur å bli falmet og grått, at Norge slik det har vært, ikke kan bestå fordi det er for dyrt?

Her jeg sitter er det ikke så altfor langt til russergrensa, der jeg vokste opp er det enda kortere vei. Russerne var vår redning fra nazistene for 75 år siden. De har kanskje fått takk, men forholdet har likevel vært anstrengt. I dag er mange bekymret for russisk opprustning og økt tilstedeværelse i nord, og høytstående militære personer har røpet at den norske strategien lenge var å ofre Finnmark dersom det skulle bli nødvendig. Framfor å ruste opp det norske forsvaret baserer vi oss fortsatt på hjelp fra vår nære allierte USA. En lunefull samarbeidspartner i disse dager. Vi er en latterlig liten brikke i et stort spill. Skremselspropaganda om de skumle russerne har vi vokst opp med, men ærlig talt, hadde de ønsket det, ville vi nok snakket russisk her for lenge siden. Men vi snakker norsk. Enda.

Det er fascinerende (og deprimerende) å tenke på hvordan regjeringens politikk, indirekte og direkte, rammer befolkningen, men kanskje kan man spore et mønster? Hålogaland teaters «Blå Åker» er en knallhard og direkte fremstilling av hvordan norsk fiskeripolitikk har fungert etter krigen, og burde vært pensum for alle, ikke minst potensielle fiskeriministere. Kort fortalt sier de noe om hvordan trålerne fikk – ja fikk- fiskekvoter verdt flerfoldige millioner mot at de skapte aktivitet på land. (Spoiler alert): Kapitalen rår, fiskebruk forgår, Røkke består.

Forvaltning av norsk laks er et annet kapittel over samme tema. Oppdrettsnæringen kan tørke seg bak med tusenlapper, mens de truer med utflagging fordi forslaget om innføringen av «lakseskatt» har kommunistiske tendenser. Hvor er logikken i at vi må ha skyhøye avgifter på kollektivtransport som et klimatiltak, mens en ikke-akkurat-grønn næring som oppdrett slipper? Kapitalen rår, fjorder forgår, ILA består.

Sjølaksefiskerne, de fleste godt opp i årene, og med tilsvarende erfaring rundt naturens gang, kan bare glemme å planlegge drift for framtiden. Det innføres endringer fra dag til dag, fra år til år. Alt for å beskytte laksebestanden så velskodde sportsfiskere kan betale seg til noen døgn med troféfiske og Catch and Release. Så får heller resten av oss spise oppdrettslaks som har vært en svipptur innom Kina. Kapitalen rår, tradisjoner forgår, sportsfiske består.

I dag er det fint vær på Finnmarkskysten, det har vært antydning til både sol og blå himmel. Gleden ved å kjenne varmen fra årets første solstråler i fjeset etter flere måneder med mørke må kanskje oppleves for å forstås. Men det gjelder jo det meste i grunnen. Det må oppleves. Jeg skulle ønske politikerne måtte gjennom en eller annen form for lærlingetid før de fikk ta over en ministerpost. Ett år ute i distriktet før man fikk bli samferdselsminister, litt fartstid både ved oppdrettsanlegg og i sjarken dersom man vil bli fiskeriminister, å leve noen måneder på stønad for å bli arbeidsminister. Litt kontakt med virkeligheten rett og slett. Ikke minst skulle jeg ønske politikerne både i- og utenfor regjering forsto at nedbygging, sentralisering og svartmaling får konsekvenser.

Alt er dyrt i Norge. Vi må spare for framtida, og da er det klart at vi ikke kan svi av en masse penger på ulønnsomme tiltak der befolkningsgrunnlaget er tynt. Man kan kanskje argumentere for det i et samfunnsperspektiv, men i rene kroner ser det liksom ikke like bra ut. Akkurat som forebygging. Fryktelig viktig, men akk så dyrt. Lønnsomt i lengden? Hæ?

Jeg elsker fylket mitt, selv om det nå heter Troms- og Finnmark på papiret, vil Finnmark (forhåpentligvis) alltid være mitt hjem. Det høres sikkert fryktelig pompøst og høytsvevende ut, men det betyr faktisk noe. Jeg skulle ønske jeg kunne si det samme for barna mine, men for å være ærlig er jeg usikker på om jeg vil anbefale dem å bli boende her når de blir voksne. Hvorfor skulle de det, egentlig? Når alt de får høre fra statlig hold er hvor ulønnsomt det er å holde ting i gang, at vi er for få, for dårlige, at privatisering, sentralisering og større fagkretser er nødvendig, og at det er urealistisk å forvente det samme tilbudet her som i mer sentrale strøk. Det siste vet vi selvfølgelig – og det er helt greit. Men hvor lite skal vi sitte igjen med, før vi gir opp og drar? Ikke engang finnmarkinger kan overleve bare på luft og kjærlighet …

Så får vi se da, hvor lenge fylkets rikdommer ligger i norske hender, når befolkningen er borte.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags