Retten til å diskriminere på grunnlag av teologi burde ikke kun brukes av Samemisjonen. Den Norske Kirkes godkjenning av kvinnelige prester gjør at Samemisjonen ikke kan praktisere en teologi som ikke er i samsvar med sin hovedorganisasjon.

Først og fremst vil jeg takke for svar fra Elisabeth Lier Haugseth. Jeg skal ikke påstå at jeg har satt med inn i hvordan norsk lov bør tolkes. Jeg ønsket først å fremst å stille spørsmål ved Samemisjonens framgangsmåter og hvordan de bryter med Den Norske Kirke. Jeg kan forstå at dette ikke kom tydelig fram i mitt forrige innlegg. Min kompetanse går på religion og spesielt kristendom og jeg mener at Haugseth ikke ser komplikasjonene det kan medføre å forsvare diskriminerende handlinger med å henvise til religionsfrihet når det kontradikterer med religionens eget ståsted.

LES OGSÅ: Hvem har rett til å bestemme hvordan bibelen skal tolkes?

Haugseth svarte meg i sitt leserbrev «I slike tilfeller må religionsfrihet veies opp mot retten til frihet fra diskriminering». Hun skriver: «Hvis trossamfunnet har en lære som sier at kvinner ikke kan være prest, så vil det falle under unntaksbestemmelsene». Problemet med dette utsagnet er at Den Norske Kirke ikke har et trossystem som burde passe inn under unntaksbestemmelsene. Kirkerådet har vedtatt at kvinner kan være prester på lik linje med menn. Det har også blitt godtatt av den protestantiske kirken internasjonalt. Når Haugseth da refererer til hvordan den katolske kirke er fritatt blir det derfor et argument som ikke er relevant for dette temaet. Den katolske kirkens teologi godtar ikke kvinnelige prester og jeg har forståelse for at de derfor kan falle inn under loven om religions og trosfrihet. I den forbindelse føler jeg det naturlig å referere til en artikkel i Aftenposten fra 11. april 2015 (Hvorfor har kirken lov til å diskriminere) hvor Haugseth sier følgende: «…Der er det de samme reglene som gjelder, med de samme mulighetene for unntak. Her skal det derimot mer til for at unntakene skjer, fordi Kirken selv godtar kvinnelige prester. Men for den katolske kirke, som har en annen praksis, vil et slikt unntak fremdeles være mulig.» Slik jeg tolker dette utsagnet skal ikke Den Norske Kirke ha rett til å nekte bruk av kvinnelige prester ettersom de offisielt har godtatt kvinnelige prester. Jeg kan derfor ikke forstå hvordan Samemisjonen, som er en del av Den Norske Kirke, kan være fritatt. Samemisjonen bryter med Den Norske Kirkes styringssystem som allerede i 1938 godtok kvinnelige prester. Det kan argumenteres med at det originalt var en klausul som tillot menighetene å nekte kvinnelige prester, men denne klausulen ble fjernet i 1956. Selv om det lenge har vært en sterk motstand mot kvinnelige prester er det allikevel ikke en ny problemstilling. Fra 1938 tok det 23 år før Ingrid Bjerkås ble ordinert som den første kvinnelige prest i Den Norske Kirke. Prosessen med at kvinnelige prester skal bli godtatt i samfunnet har vært lang, men den er fortsatt ikke over. Jeg kan i den forbindelse anbefale å lese denne artikkelen som tar for seg synet Den Norske Kirke har hatt på kvinnelige prester.

Når det er snakk om teologi og trosfrihet er det viktig at man ser på mulige komplikasjoner det kan medføre og komme med uttalelser. Haugseth skriver i tillegg: «Et trossamfunn har anledning til å anføre religiøse formål som grunn for forskjellsbehandling på grunn av kjønn, seksuell orientering m.v. Ombudet vurderer om forskjellsbehandlingen er begrunnet ut fra konkrete arbeidsoppgaver eller funksjoner, det vil si at stillingen må ha en religiøs funksjon». Jeg ønsker å stille spørsmål ved hvordan dette ombudet har kommet fram til at det ikke er diskriminerende å nekte en kvinnelig prest å holde gudstjeneste når hun tross alt er ansatt av Den Norske Kirke og gudstjenesten skal finne sted i et kapell som er eid av en undergruppe i Den Norske Kirke. Jeg kommer derfor tilbake til det som var mitt hovedargument i det forrige innlegget som var problemene rundt Samemisjonens posisjon som en del av Den Norske Kirke. Jeg mener at hvis samemisjonen kan velge å forkaste reglene som kommer fra Kirkerådet er det et problem med Den Norske Kirke som godtar at sine underavdelinger bryter med hovedorganisasjonen.

Det Haugseth gjør med sitt innlegg er, slik jeg ser det, å godta diskriminering på et grunnlag som ikke er holdbart og som i tillegg kan føre til en utvikling av menigheter som prøver å få gjeninnført fundamentalistiske tolkninger av bibelen som strider mot Norges lover. Det oppstår dermed et problem når religion og lov ikke kommer overens. Norge i dag er et sekulært samfunn og vi burde ikke la religioner få fritak til å bryte norsk lov.

Hvis vi beveger oss tilbake til problematikken rundt Samemisjonens syn på kvinnelige prester er det spesielt ett navn som det er veldig viktig å fokusere på for å vise at problematikken rundt kvinnelige prester burde være ikkeeksisterende nemlig Milla Clemensdotter. Det er hun Lars Levi Læstadius har gitt æren for sin religiøse oppvåkning og gjennom hennes forkynnelse begynte den læstadianske bevegelsen. Denne bevegelsen var en av hovedgrunnene til Kautokeinoopprøret som igjen er hovedgrunnen til opprettelsen av Finnemisjonen som senere ble Samemisjonen. Det kan derfor tolkes slik at samemisjonen skylder sitt opphav til en kvinne. Clemensdotter ble riktignok mislikt av Læstadius tilhengere, men han holdt fast ved hennes nødvendighet hele livet. Selv om hun ikke var prest, kan hun tolkes som en forkynner. I den forbindelse er det viktig å si at det ikke er et eneste sted i Det Nye Testamentet som sier at kvinner ikke kan være prester. Det er kun vers som er skrevet på en slik måte at man kan tolke den betydningen. Det er igjen et eksempel på at bibelen er skrevet i en annen tid enn den vi lever i ettersom presteembetet ikke var oppfunnet når de bibelske tekstene ble skrevet.

Det er også viktig å stille spørsmål ved hvordan samemisjonen forholder seg til at ni av regjeringens medlemmer er kvinner, inkludert statsministeren. I tillegg er sametingspresidenten en kvinne. «Jeg tillater ikke en kvinne å opptre som lærer, heller ikke være herre over mannen; hun skal være stille» (Tim 2:12). Selv om det ikke er snakk om religiøse ledere er det fortsatt snakk om ledere. Det er igjen et eksempel på at bibelen er skrevet i en annen tid enn den vi lever i nå og burde derfor ikke tolkes bokstavelig. Når Den Norske Kirke valgte å godta kvinnelige prester, og senere biskoper, viser det at Den Norske Kirke har fulgt med i samfunnsutviklingen. Hvis Samemisjonen ikke klarer å godta dette er det Samemisjonen som har et problem med den Norske Kirke. Jeg står derfor fast med mitt originale utsagn om at Samemisjonen burde revurdere sin posisjon som medlem av Den Norske Kirke og dermed miste sin økonomiske stønad som medlem. Hvis de ikke ønsker det burde de begynne å følge med i tiden. Den Norske Kirke er heller ikke tjent med at deres underorganisasjoner ikke følger hovedorganisasjonen. Jeg ønsker derfor en debatt om strukturendring i Den Norske Kirke hvor de gjennomgår sine medlemsgrupper og setter krav til hvorvidt de har rett til å være der hvis deres teologi strider imot Den Norske Kirkes.