Jag trollene ut i lyset

- Hjertet mitt sank da jeg hørte om min bekjentes nyttårsaften, skriver Randi Breivik.

- Hjertet mitt sank da jeg hørte om min bekjentes nyttårsaften, skriver Randi Breivik. Foto:

Av

Hvis jeg skal ha et slags nyttårsønske for 2017, så måtte det være at folk begynte å bry seg mer, skriver spaltist Randi Breivik.

DEL

KAMPANJE: iFinnmark+ i fem uker for kun 5 kroner!

LeserbrevJeg har hatt en utmerket juleferie. God mat, pakker, familie og alt annet som hører jula til. Dessverre er det ikke slik for alle.

Man kan neppe ha unngått å få med seg kampanjene om å ikke drikke foran barna, som gikk overalt i ukene før jul. Jeg håper veldig mange tok det til seg. Jeg håper alle tar det til seg på sikt, og at absolutt alle kan ha fine og gode dager i jula (og ellers), og ikke dager fylt av frykt og bekymring.

Nyttårsaften tilbragte jeg med ektemann, mamma og mine søsken. Ingen barn der, så da tok vi noen alkoholenheter også. Vi drakk, fortalte gamle historier, og sang av full hals. En perfekt liten sammenkomst.

Ikke alle hadde det sånn. En jeg kjenner opplevde i stedet at kjæresten hennes banket henne opp i sjalusi. Såpass alvorlig at hun måtte rømme i sokkelesten, og ta turen innom legevakten. Hun er ikke den eneste som startet det nye året på den måten.

Omfanget av kvinnemishandling har sprikende tall. De fleste anmelder ikke, og på legevakten oppgir de ofte andre grunner enn mishandling for skadene sine.

Egentlig bryr jeg meg ikke så mye om statistikk. Jeg kjenner selv til mange slike tilfeller, noen nære og andre fjerne, men langt flere enn det som er akseptabelt. Jeg kjenner faktisk flere kvinner som har vært utsatt for partnervold, enn jeg kjenner folk som har kjørt utfor med bil.

Hjertet sank i meg da jeg hørte om min bekjentes nyttårsaften. Enda en god og snill jente som har funnet seg en drittsekk. En ynkelig og balleløs skapning som tydeligvis blir større av å banke en forsvarsløs. For jenter er som oftest forsvarsløse i møte med fysisk overlegne gutter og menn.

Det offentlige gjør ikke så mye med dette. Kanskje blir det fortsatt sett på som et privat anliggende? Eller kanskje kan de ikke gjøre så mye? Men når straffene ligger der de ligger, så forstår jeg godt at mange kvier seg for å anmelde dritten. Hva kan de oppnå? Rettssak, offentlig «skam» (man kan takke seg selv som er så dum at man finner seg en mishandler og ikke skjønte det med en gang), og et symbolsk knips på fingrene til gjerningsmannen.

Men! Hvis det er slik at det offentlige ikke kan, hva med de private? Hvor er dere, fedre, brødre, svigerbrødre, onkler og mannlige venner? Hvorfor tar dere ikke affære? Kjeppjager den motbydelige unnskyldningen av en mann på havet, og sier klart ifra om at dette finner vi oss ikke i? Opplyser dem om at vi lever i et samfunn hvor kvinner ikke er fritt vilt for degenererte møkkamenn.

Hvorfor gjør dere ikke det?

Hvis jeg skal ha et slags nyttårsønske for 2017, så måtte det være at folk begynte å bry seg mer. Også om ting de «ikke har noe med». Ting som kan føles ubehagelig å ta opp og som kan føre til at man selv blir uglesett. Jeg ønsker at folk sladrer på mishandlerne. At de forteller kjente konebankeres nye kjærester om fortida deres, og at man forteller drittsekken selv at man vet om dem. At man følger med. Og at man ikke er redd.

Jag trollene ut i lyset!

RANDI BREIVIK

SPALTIST, IFINNMARK

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags