«I dag skulle pappa blitt 49 år. Slik ble det aldri»

Tarjei Jensen Bech.

Tarjei Jensen Bech. Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

MeningerI dag skulle pappa blitt 49 år. Slik ble det aldri. Jeg vet at pappa gledet seg til at han en dag skulle bli bestefar. Han skulle kjøpe seg hus. Han hadde nettopp fått seg ny jobb som daglig leder på ett asylmottak for mindreårige flyktninger, han brant for dem og stod på for at de skulle få ett verdig liv i et ukjent land i det kalde nord i Lakselv. Tanker, drømmer og håp på en lysere fremtid som ble brutalt revet bort.

Pappa sleit psykisk. Helt siden ungdomsårene har han vært deprimert og kranglet med seg selv. Pappa kunne i lange perioder være langt nede og ikke se noe lys i tunnelen. Pappa har hatt det tøft nesten hele livet. Helt siden tenårene har pappa vært dypt deprimert. Jeg tror at jeg og lillebror holdt han oppe og var hans livbøye. Til slutt holdt ikke selv den livbøya lengre.

Pappa hadde sine lyse men også sine mørke sider. I jula sa han til meg:"Jeg er lei av og krangle med meg selv". Han fortalte at han syntes han var en dårlig pappa. Sannheten er at jeg ikke kunne vokst opp og hatt en bedre pappa. Det bitre er at jeg aldri fikk sagt det. Til slutt valgte han å avslutte det selv. Nå er det litt for sent for alt.

Litt for sent å gi den siste klemmen. For sent å fortelle hvor glad jeg var i han. For sent å si gratulerer med dagen.

Igjen ligger det bitterhet over alt man ikke fikk sagt eller gjort. Følelsen av å ikke strekke til og det å få hjelpe pappa. At man ikke var der nok. Å følelsen av tabu. Tabu om det å snakke om psykiske sykdom og selvmord og det å være åpen. Helt siden jeg var 13 år har jeg visst at pappa var syk. Men det har vært tabu og vanskelig å snakke høyt om.

Vi har fortsatt en stor vei å gå på åpenhet og forståelse for psykisk sykdom

I dag har jeg bestemt meg for å være åpen og snakke om det. For første og fremst for min egen del for å bearbeide sorgen. Men også for å kunne bidra til at det skal bli litt lettere for andre pårørende etter selvmord og snakke om det. Men til slutt også ha åpenhet om psykisk sykdom.

Jeg tror pappa levde så lenge han greide. Men jeg tror også at større åpenhet og kanskje litt mer forståelse fra helsevesenet og kunnskap om psykisk sykdom kunne ha hjulpet pappa. Vi har fortsatt en stor vei å gå på åpenhet og forståelse for psykisk sykdom. Men også for hvordan vi ivaretar pårørende. Forhåpentligvis vil fremtiden være litt mer lys og litt mer enkel for de som sliter med psykisk sykdom.

Det skylder vi pappa og tusenvis av andre.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags