Pøser på med smolt og smitte

Illustrasjonsbilde

Illustrasjonsbilde Foto:

Av

2020 er det verste ILA-året sida 1992. Og stadig flere sykdommer truer. Samtidig fyller bransjen og politikerne på med mye mer oppdrettsfisk i anleggene enn før. Vet de ikke at en slik strategi øker smittepresset? Eller bryr de seg bare ikke?

DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Etter ILA-krisa i 1989-1992, med 50–80 utbrudd per år, har Norge aldri hatt mer enn 20 utbrudd i ett og samme år (2001). Før i år. Antall påviste utbrudd i 2020 er allerede langt oppe på tjuetallet, og trolig ender året med over 30 utbrudd. Til sammenligning var antall påviste tilfeller på 10–15 per år fra 2013–2019. Det er altså fare for at norsk oppdrett er på vei inn i ei ny krise, som den for tretti år sida.

Nå er ikke Infeksiøs Lakseanemi (ILA) den eneste sykdommen innen oppdrett. Det finnes mange titalls av dem, og Veterinærinstituttet registrerer stadig nye. ILA er heller ikke verken dødeligst eller mest utbredt i merdene. Det er likevel mange grunner til at man aller helst ville utrydda ILA. For 12–15 år siden ble chilensk lakseoppdrett, som en av verdens største, lagt i ruiner av ILA. Norsk smolt ble utpekt som kilde til epidemien. ILA florerer også i andre oppdrettsland. I Norge måtte det meste av oppdrett i Lofoten brakklegges i 2016, da 8 av 12 påviste tilfeller var i Nordland.

Grunnen til at vi her fokuserer spesielt på ILA er også fordi statistikk og registreringer er nokså oversiktlige. I tillegg til Veterinærinstituttet, kan barentswatch.no gi oss nyttig oversikt på flere måter. For øyeblikket (26. oktober) er ti anlegg (ett nylig brakklagt) registrert med ILA. Nærmere gjennomgang av disse viser nok en grunn til bekymring.

Gjennomsnittlig har disse anleggene en kapasitet på 5.500 tonn biomasse. Det er mye mer enn for få år sida. Størst er Ibestad-anlegget Kasteberget med 7.500 tonn maksimalt tillatt biomasse (MTB). På andre sida av Rolla ligger Gratangen-anlegget Myrlandshaug med 6.700 tonn MTB. I uke 40 i fjor ble begge utvida fra 5.500 tonn MTB. I sommer ble begge ILA-smitta. Utvidelsen var nok ikke særlig sunn.

Kasteberget er faktisk mer enn dobla, sida det en gang var på «bare» 3.600 tonn. Det er det samme som brakklagte Næringsbukta i Hasvik. Men dét ligger tett på to andre anlegg, Klubben og Børfjord, på yttersida av Sørøya. Denne trioen innenfor en radius på kun et par kilometer har sammen fått utvida kapasiteten til tolv tusen tonn i år. Er Troms og Finnmark fylkeskommune i nærheten av å fatte hva de holder på med?

Sammen med Vannfjorden i Nordkapp, Kleppenes i Hammerfest og Mulnesodden i Gildeskål sørger de for at ni av de ti nevnte ILA-anleggene er nordnorske. For hele 2020 blir ikke fordelinga riktig like skeiv, men i år vil vi få understreket at overvekten av ILA-utbrudd er i nord det siste tiåret. Og her både etablerer man nå større anlegg og utvider dem som er.

En av de siste ILA-tilfellene er påvist ved Lubben i Karlsøy, mindre enn to og et halvt år etter forrige ILA-utbrudd i samme anlegg. Innafor overvåkningssona, som ble etablert på grunn av ILA-smitte, har seks andre anlegg vært i drift de siste ett til fem årene. Tre av disse anleggene er blitt eller i ferd med å bli utvida, hvis ikke fylkeskommunen tar til vett i det siste tilfellet. Langåsen ved Ringvassøya er i år utvida fra 5.400 til 7.200 tonn, Larstangen ved Vannøya fra 3.600 til 6.000 tonn. Og Karlsøy kommune har ingen merknader til søknaden om at Korsnes ved Karlsøya dobles fra 3.600 til 7.200 tonn. Fylket kommer neppe til å stanse det.

Det drøyeste er at verken Larstangen eller Korsnes har gjennomført en eneste hel produksjonssyklus. Vedtakene om utvidelse er altså tatt uten gode miljømessige grunnlag for vurdering. Det er ikke til å tro. Er det noen politikere som bryr seg? Om for eksempel fiskevelferden, som ILA svekker. Tapene denne sykdommen påfører bransjen bryr kanskje flere, fordi det også påvirker den offentlige bunnlinja. Men dette er ikke det verste med lakseanemien. Det verste er at forskning de siste årene viser at oppdrettsfisk kan smitte villfisk, og at faren for sykdomsutbrudd i de sårbare norske laksestammene øker.

Naturvernforbundet jobber for å få alt oppdrett av fisk inn i lukka anlegg, fordi det vil gi en lang rekke gode miljøeffekter. Det vil ikke kunne stoppe ILA. Men lukka anlegg vil kunne redusere én av smitteveiene, den mellom anleggene, og ikke minst kan det marginalisere smitte fra oppdrettsfisk til villfisk.

Dette bør være ett av temaene i et møte Veterinærinstituttet har innkalt til. Det gjelder også bølgen av flere større oppdrettsanlegg, som bør stanses. At økte mengder dyr på samme sted øker smittepresset er jo ingen nyhet. Og her ser man altså tydelige sammenhenger i ILA-utviklinga.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken