Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Hvis jeg var et barn, ville jeg sett at de ville legge ned skolen min. De har for lite penger, i hvert fall for meg og mine kamerater.
Hvis jeg var fjorten, ville jeg merket at vi ikke har en ungdomsklubb. Pengene strekker ikke til, ikke for meg og mine venner.
Hvis jeg var familiefar og bodde utenfor boligfeltene, ville jeg merket at veien ikke holdes vedlike når jeg kjørte langs den. Det finnes ikke penger til asfalt, knapt nok grusing.
Hvis jeg eier en bolig, ville jeg måtte betale en ekstra skatt, eiendomsskatt.
Hvis jeg var en ildsjel, ville jeg lagt merke til at andre kommuner lyser ut kulturmidler. Men noen kroner til min forening finnes ikke.
Hvis jeg var gammel, ville jeg hørt at de vil legge ned aldershjemmet. Det er visst for dyrt.
Men når de som styrer får lov til å ta opp lån, ja da er noen lykkelig og andre spretter sjampanjen. Man fant ikke private investorer. Og da la man like godt statlige overføringer, skattebetalernes penger og innkrevet eiendomsskatt i potten.
De som ønsker grundige vurderinger før vedtak gjøres, kalles pessimister. Noen av disse har skapt sine egne arbeidsplasser. Jeg kjenner flere av dem som de fødte optimister.