Jeg er en fornorsket same. Fornorsket på den måten, at min bestemor jobbet i Alta som ung jente, og opplevde der at hennes samiskhet var en ulempe i samfunnet. Min mor ble internert, og de fikk ikke snakke samisk, verken på internatet eller på skolen. Mamma giftet seg i tillegg med en dadza, og selv om jeg hørte samisk mange andre steder, så var hjemmespråket norsk.

Da jeg ville ha samisk i stedet for nynorsk på ungdomsskolen, i sjøsamebygda Billefjord, så sa skolen nei. Jeg antar at det da mer var et spørsmål om ressurser enn om vrangvilje.

Jeg forstår samisk og trenger ingen tolk, og det antar jeg Helga Pedersen også gjør. Men jeg snakker og drømmer på norsk. Og da blir spørsmålet: Hvis jeg ville bli sametingspresident, eller Helga Pedersen vil det, hvorfor skal vi tvinges til å snakke et språk vi selvsagt kan lære rent teknisk, men som vil være et langt fattigere språk for oss som har norsk som morsmål? Et språk hvor vi skal måtte lete etter ordene og nyansene, og det innen et fag hvor nettopp ord og nyanser er svært viktige.

Høyskolelektor ved Samisk høyskole, John Henrik Eira, skriver i et leserinnlegg i dag at han ikke kan stemme på same-AP fordi Helga Pedersen er «ikke-samiskspråklig». Og hva skal det bety? Hvor mye samisk må man kunne før man kan si at man kan samisk? Holder det å forstå det, og kunne gjøre seg forstått? Holder det å kunne sin sjøsamiske dialekt, men slite med skriftspråket? Eller må man kunne alle verbbøyningene og uttale alle glidende diftonger slik de skal være på boksamisk?

LES OGSÅ: «Hvor ble det av verdiene?»

Fornorskningen var hard i kyst- og fjordstrøkene. Mange steder så hard at det ikke fantes en same igjen da den nærmet seg over. Men selv om språket forsvant, man ville selvsagt ikke ungene sine så vondt at man videreførte det, så forsvant ikke resten av kulturen. Kombinasjonsbrukene fortsatte. Sjølaksefiske også. Barna ble oppdratt med samiske metoder. Man høstet av naturen etter årstidene. Tradisjonene var som de alltid har vært.

Jon Henrik Eira bekymrer seg over Pedersens oppfordring til at alle samer som kan det, bør skrive seg inn i manntallet og være med på å påvirke samepolitikken. Han tror at resultatet vil bli et Sameting uten folk som kan samisk. Jeg deler ikke den bekymringen. I de samiske kjerneområdene er det mange som tar samisk på skolen, og mange andre steder opplever vi en revitalisering av språket. Jeg er langt mer bekymret over at det ikke starter opp lærerutdanning ved Samisk høyskole til høsten. For det er viktig. At samiske unge hører sitt eget språk i skolen og sosiale situasjoner, brukt i det virkelige liv og ikke kun på Sametinget.

 

Eira skriver som om språket er den eneste kulturbæreren. Det er en viktig kulturbærer, men den er ikke den eneste! Og slett ikke en som trumfer alt annet! Så Helga gjør helt rett i å oppfordre alle samer til å melde seg inn. Vi er like samiske som Eira selv om vi ikke snakker samisk. Noen av oss er kanskje mer samisk enn ham. Vi har kanskje sydd komager, tørket sennagress, strikket med våre sjøsamiske mønstre eller laget kniver. Kanskje vi har sittet rundt bålet og fortalt historier. Kanskje vi har skremt småsøsken med eahpparas eller huldra for å holde dem unna farer. Men vi gjorde de tingene der, og mange andre, på norsk. Skal det da ikke telle?

Eira synes tydeligvis ikke det, og det er sikkert en del som tenker på samme måten. Men jeg, for min del, akter ikke å la disse definere hvem jeg er.

Den norske staten sa vi ikke var gode nok nordmenn og gjorde det de kunne for å frarøve oss vår identitet. Nå sier enkelte av våre samiske brødre og søstre at vi ikke er gode nok samer, og forsøker å ta fra oss vår identitet.

Jeg sier: "Fuck you!" til begge. På et språk alle kan.