Det norske bidraget etter klimakonferansen i Paris for tre år siden er pinlig smålåtent. De blåblå sendte i stedet flere borerigger inn i Barentshavet på leting etter mer fossil energi - på skattebetalernes regning.

Om regjeringen hadde ment noe med sitt løfte om et høyst påkrevet grønt skifte, ville man omgående ha satt i verk arbeidet med Nord-Norge-banen. Ved å bruke en liten del av de 8000 milliarder vi strør om oss ved globale aksjeoppkjøp i mer og mindre naturskadelige selskaper, kunne en videreføring av fossilfri jernbane fra Fauske vært igangsatt i dag.

Så kom nylig den alarmerende FN-rapporten, der det fremkommer at det haster om vi skal kunne gjøre oss håp om å nå målsettingen om en gjennomsnittlig global temperaturstigning på 1.5 grader innen 2030. 12 år !

Regjeringen går uanfektet den motsatte vei. De blåblå legger opp til en økning i et allerede for høyt privat forbruk, man  legger opp til en økning i antall allerede alt for mange flyreiser, man sender uten blussel nasjonens monarker på en slags salgsturne til Kina, der etpar hundre konserndirektører vil forsøke å sikre seg kontrakter med verdens mest forurensende stat.

Etpar av resultatene er at det ble opprettet direkte flyruter med oppdrettslaks til den fiskespisende milliardbefolkningen, som i tillegg får nyte godt av en norsk tegneseriefigur på Kinas statskanal. Saktens en trøst mens isen i Himalaia smelter -.

Det er nedslående å måtte konstatere at vår blåblå regjering enten ikke synes å oppfatte alvoret : at vi i faretruende tempo nærmer oss det irreversible vippepunkt, ELLER at man aldri har hatt til hensikt å oppfylle Norges klimaforpliktelser.

Jeg vet ikke hva som er verst.