Når man aldri kan vinne

Kate Johanne Utsi

Kate Johanne Utsi Foto:

Av

Saken som er blitt skarpt debattert og en rekke innlegg i sosiale medier, tegner et bilde av situasjonen som jeg som reineier i Distrikt 7 ikke kan kjenne meg igjen i.

DEL

LeserbrevDebatten om reindrifta og Elkem har over lang tid preget det offentlige ordskiftet i Tana. Særlig den siste tiden har saken blitt skarpt debattert og en rekke innlegg i sosiale medier tegner et bilde av situasjonen som jeg som reineier i Distrikt 7 ikke kan kjenne meg igjen i. Jeg ønsker derfor, som siidaandelshaver og styremedlem i D7, å komme med et oppklarende tilsvar og et motsvar til alle innlegg i debatten som mistenkelig gjør reindriftas intensjoner.

Våre rein benytter området berørt av gruva, helt fra vi flytter flokken inn før kalvinga i mai, til vi flytter flokken på høstbeite i oktober. Flokken er før kalving på 4000 dyr, om sommeren øker flokken med opp mot 3000 dyr. Flokken har tidligere vært på 8000 før kalving, da var produksjonen mye dårligere enn nå. Vi har redusert flokken etter beitegrunnlaget og myndighetens krav, og nå har vi en sunn og fin flokk som produserer kvalitetskjøtt til forbrukeren, basert på en bærekraftig drift på naturens premisser. Vi føler ofte at vi, som følger myndighetenes regler, og har fått en drift som gir god inntjening, blir straffa for dette på andre siden. Siden det går så bra, så kan vi tåle å tape litt beiteland. Dette føles veldig urettferdig.

Det er med stor forundring vi registrerer at mange bruker tidligere sauedrift i dette området som argument for at gruva skal få utvide. For å oppklare dette en gang for alle: Rein og sau beiter fint sammen. Den sauedrifta som har vært i området, skapte aldri utfordringer for oss.

Den forespeilede utvidelsen som først ble presentert fra Elkems side, omfattet inngrep flere kilometer inn langs det viktigste oppsamlingsområdet vårt for merking og høstslakting. Gruva skulle gå over flere trekkveier som fører rein inn i disse områdene. Dette området (Gavzzavarri, Cammajohka og områdene rundt) er som setra der bukkene bruse gikk for å bli fete, det har det rikeste jordsmonnet og det grønneste beite i hele distriktet. Det er her reinene treffer på det første skogsbeite når de kommer fra kysten. Og reinene trekkes naturlig hit på grunn av det attraktive beitet og deres bruk av området er bevist og kartlagt gjennom systematisk GPS-tracking i over 10 år. Det ble også tidligere brukt som området for slakting og merking. Lokale oppkjøpere kom hit og henta kjøtt ved slakting. Vi har gjennom mange år utviklet drifta vår slik at vi utnytter dette naturlige oppsamlingsområdet når vi skal samle rein og sette de i gjerdet. Ved hjelp av de naturgitte kvalitetene og bruk av gjerder, har vi oppnådd en drift som er forutsigbar og enklere enn tidligere. Dette har gitt oss muligheten til å få merka alle kalvene, i tråd med reindriftsmyndighetenes regelverk.

Det stemmer at vi fram til for få år siden har kunnet leve helt greit side om side med gruva. Vi har hatt lite med hverandre å gjøre og påvirkninga har vært lav. Nå derimot, har gruva kommet nærmere og nærmere der hvor vår rein ferdes. Og i tiden hvor det sprenges og er mye aktivitet i gruva, søker reinen seg bort fra området. Foreløpig trekker de tilbake når området er stille.
Planene vi fikk forelagt av Elkem når de begynte å jobbe for en utvidelse, var imidlertid noe som skremte oss. De ville flere kilometer inn i området som reinen bruker når de trekker inn i det viktige oppsamlingsområdet, med den rike vegetasjonen. Vi ble svært bekymra for at dette ville påvirke vår drift på en måte som kunne være veldig ødeleggende. Vi har aldri hevda at det blir slutt på reindrifta i området, og at vi kan miste mange tusen rein. Like fullt frykter vi konsekvensene ved en endra drift, som kan svekke de flotte reinene vi har, gi dårligere slaktevekt og færre kalver. Vi tror også at vi må endre måten vi jobber på og at det kan bli mye vanskeligere å være reineier i D7 i framtiden. Inngrepet fører til at vi må bruke mye mer tid og ressurser på å samle rein. Dette fører til dårligere inntjening og en svekkelse av vårt levebrød.
Vi ønsker ikke å legge ned Elkem, og vi ønsker en levende bygd. Men vi er bekymra for at utvidelsene skal gå på bekostning av det vi lever av, vår kultur og vår arv. Og ja, vi kan ha to tanker i hodet samtidig og det er derfor vi i disse dager er i møter med Elkem for å se på hvordan vi kan jobbe sammen for å minimere skadene utvidelsen gir. Vi ønsker ro rundt denne prosessen og minst mulig konflikt.

Vi får høre at vi bare bryr oss om erstatning og at vi er grådige i møte med Elkems krav. Men det er ikke noe nytt at reindriften blir beskyldt for å være griske og løgnaktige i stort sett alle saker der reindrifta protesterer mot inngrep i egne beiteområder, på bekostning av storsamfunnets ønske om industriutvikling, ender ordskiftet som oftest i en blanding av hets og mistenkeliggjøring av de samiske interessene. Vår virkelighet er at vi daglig møter umulige konflikter, der valget står mellom å bli hatet av lokalsamfunnet eller å gi etter for utbyggere. Når vi går i forhandlinger er det fordi vi ikke har noe valg. Når vi tar imot erstatning er det fordi det er eneste løsning.

Jeg vet av egen erfaring at det er vanskelig å forstå seg på reindrifta når man står utenfor. Man må stå i den for å forstå næringas særegenheter, naturgitte rammer og kulturelle forankring. Dette gjør det veldig vanskelig å få forståelse fra utenforstående, og når gammelt grums og negativitet mot reindrifta får blomstre, så står vi alltid igjen med Svarte-Per. Vi kan aldri vinne. Det er dessverre lite vi reineiere kan gjøre med dette, opplysningsarbeid virker en liten stund, men er krevende og folk glemmer fort.

Men for i dag, håper jeg at alle dere som mener vi er løgnere, kan legge dere med ro i hjerte; for vit at reindrifta taper hver gang. Hytter, vindmøller, gruver, kraftlinjer – det er det som vinner. Alltid. Å ta imot erstatning er ingen seier. Det er å akseptere nok et tap.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags