– Det er nok nå

– Metoo var et nødvendig oppgjør, men og en sak hvor alvorlige og mindre alvorlige saker ble framstilt som de var like ille, skriver Ingalill Olsen

– Metoo var et nødvendig oppgjør, men og en sak hvor alvorlige og mindre alvorlige saker ble framstilt som de var like ille, skriver Ingalill Olsen Foto:

Av

Stortingsperioden 2017- 2021 er ikke halvgått, og enda har vi opplevd flere skandaler knyttet til stortingspolitikere enn hva godt er.

DEL

Meninger

I uprioriterte rekkefølge kan jeg nevne: Overskridelser knyttet til ombygging av Prinsensgate eller Stortingsgarasjen som det heter i avisene, metoo, juks med reiseregninger og tøying av reiseregulativet inntil det kreative, voldsutøvelse på fritiden (hvis en stortingsrepresentant har fritid?), så tette forbindelser mellom enkeltrepresentanter og politiske kommentatorer i aviser som nettopp kommenterer nasjonal politikk, at avisene kan oppfattes som enkeltrepresentanters egne maktkampstrateger med fri tilgang til spalteplass.

Muligens kan listen gjøres lengre hvis vi hadde en runde med de 168 andre representantene. For meg er den lang nok.

Jeg tror at alle stortingsrepresentanter har et indre moralsk kompass, som alle andre mennesker i dette landet. Vi vet hva som er rett og galt, og hva som er i grenseland. Men vi er også mennesker som gjør feil, som alle andre, som har ei fortid, og de fleste av oss har gjort ting vi gjerne skulle sett vært ugjort. Mange av de handlingene kan vi i dag kalle erfaringer, og kanskje til og med lære av dem.

Stortingsrepresentanter er et utsnitt av befolkningen, på godt og vondt. Mye på godt, vil jeg tillate meg å si, etter at jeg er blitt kjent med en del av de. Selvfølgelig skal vi følge de lover vi selv vedtar og pålegger det norske folk, noe annet ville være forakt for demokratiet.

Vi skal også tåle pressens kritiske blikk, både for våre politiske meninger og hvordan vi håndterer fellesskapets midler, det være seg budsjettprosesser eller våre egne reiseutgifter. Når pressen ettergår våre reiseregninger gjør de jobben sin, og det kan illustreres med avsløringer om juks med reiseregninger. Er det mulig å levere EN (ikke mange) reiseregning med feil? Teoretisk vil jeg si ja, det kan fortsatt være noen ubevisste feil selv etter at regnskapsavdelingen har godkjent og utbetalt regningen. Det er mitt ansvar og ingen annens å levere et korrekt krav på utgifter jeg har lagt ut. Hvis jeg bruker 10 timer lengre enn vanlig på en hjemreise på grunn av at fylkesveg 889 er stengt eller kolonnekjørt så fins det en forklaringsrubrikk for det på skjemaet. Problemet ligger ikke i været i Norge, det kan forklares. Det ligger i det vi ikke forklarer og ikke dokumenterer. Systemet er basert på to ting, dokumentasjon og tillit. Det ene kan kontrolleres, mens det andre ikke kan det.

Pressens rolle som vaktbikkje er viktig. Deler av pressen har det siste året, etter at metoo startet, både vært tildels svært kritiske, men kanskje også opptrådt som politiske aksjonister med en egen agenda. Det å ha fulgt især VG og DN sett innenfra Stortinget må jeg karakterisere som «litt mye», og for sikkerhets skyld  - her har jeg sitert meg selv rett.

Det hadde vært interessant om et eller annet presseorgan gikk metoo- dekningen etter i sømmene og sammenlignet dekningen av de ulike sakene i partiene H, FRP, AP og SP. Man trenger knapt være avisleser for å se at omfanget av AP sin sak (les Giskesaken) langt overgikk de andre sakene. Kanskje en selvkritisk presse burde spørre seg selv om hvorfor det? Hva var agendaen bak at den ene «synderen» var så mye verre enn de andre?

Metoo var et nødvendig oppgjør, men og en sak hvor alvorlige og mindre alvorlige saker ble framstilt som de var like ille.

Hvor går grensen mellom kritisk journalistikk, mulig deltakelse i en politisk maktkamp og en egen politisk agenda? For meg går den ved den enkelte journalists integritet og avstand til kildene.

VG er ikke et politisk parti som nominerer til stortingslistene i Trøndelag eller noen andre fylker. VG og de andre avisenes rolle er å avsløre hvis noen fra trønderbenken eller andre fylkesbenker gjør noe kritikkverdig. Avisene bør også, hvis de har integritet, fremstille tilnærmet like saker korrekt og ikke demonisere enkeltpersoner etter eget forgodtbefinnende.

Når pressen lukter blod opptrer den i flokk. Vi har sett hva det kan føre til av tragedier i Tønne- saken. En presse med integritet bør ha fingerspissfølelse nok til å vite når nok er nok.

Sannheten er nok, antakelsene og antydningene kan være for mye og kanskje rett og slett feil!

Jeg registrere at VG har omplassert noen av sine politiske journalister etter at de hadde framstilt en video som et overgrep så stort at det førte til endringer i styresammensetningen i Trøndelag AP. Sannhet eller politisk agenda fra VGs side? Jeg tror leserne gjør seg opp sin egen mening, uten VGs hjelp. For VGs tillit som politisk kommentariatet med troverdighet, var nok omplasseringen helt nødvendig. Man kan lure på om ikke andre aviser bør følge etter, slik at det politiske kommentariatet fremstår som interessant og relevant, med distanse til politikerne og uten private bindinger eller private antipatier mot enkeltpolitikere.

Jeg har hatt stor glede og nytte av politiske kommentarer fra journalister. Jeg leser kommentarer i avisene, jeg hører i radio og TV, ser debatter og jeg følger de podcaster jeg kommer over. Noen har jeg kuttet ut i det siste. De har mistet sin troverdighet, rett og slett. Kritisk journalistikk skal opplyse, utfordre og gi oss som er politikere motstand, ikke drive debatten med hensikt å endre det politiske landskapet.

Når politiske kommentarer ytrer seg med omtale av at enkelte stortingsrepresentanter er en kødd, da er kommentariatet på et slikt lavmål at flere bør omplasseres.

Jeg tror både det politiske Norge og den politiske presse i Norge har hatt godt av å stoppe opp, sette en fot i bakken og justere det moralske kompasset. Retningen nå er ikke riktig.

Det er nok nå! Nok skandaler fra oss stortingsrepresentanter, nok samrøre, nok politikerforakt! Et godt demokrati krever åpenhet, redelighet og ærlighet fra både politikere og journalister. Nå må vi alle vise oss tilliten verdig.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags