– Er vi faen ikke kommet lenger i 2019 enn at man spør om slikt?

OPPRØRT: Nann Jovold-Evenmo lurer på hvorfor noen spør lesbiske og homofile par om hvem som er mannen i forholdet.

OPPRØRT: Nann Jovold-Evenmo lurer på hvorfor noen spør lesbiske og homofile par om hvem som er mannen i forholdet. Foto:

Av

Jeg mener dette trangsynet er et virus som kommer av manglende nestekjærlighet og forståelse for at alle er forskjellig, skriver Nann Jovold-Evenmo.

DEL

Meninger«Er det virkelig noen som SPØR homofile og lesbiske par om «hvem som er mannen i forholdet»?», spurte jeg på Facebook, etter å ha sett dette spørsmålet på Twitter.

Svarene fra mine venner, som både er i homofile forhold, men også andre som har vært i eller har annet kjønnsuttrykk var snare med å si at «joda, det er faktisk veldig vanlig».

Det er også vanlig å spørre transkjønnede om hva de «tenker gjøre med kjønnsorganene sine», og «om de planlegger å ha de».
Jeg kjenner jeg blir både oppgitt, forbanna og lei meg på en gang, av folk i dagens samfunn som klarer lire av seg det utroligste til andre mennesker.

Det er også en uttalelse, uansett om det ikke er vondt ment eller en ufin tanke bak, som viser hvor sneversynt man er som person. Men det viser også at man fortsatt anser menn som det sterke kjønn, som kal representere familien utad.

Hvorfor spør man slikt?

Man kan undre seg hva folk legger i det å være mann, eller det å være kvinne.

I dagens samfunn er det ikke lenger normalt at mor står hjemme med kjøkkenbenken, og far jobber og drar inn pengene. Vi har arbeidende kvinner, få menn som jobber på fabrikker kontra kvinner. Vi har kvinner i de fleste mannsdominerte yrker og omvendt. Jeg har selv vært sjef i et mannsdominert yrke, kan skyte med det meste av våpen, skrur på biler og god i nærkontakt kampsport. Men jeg er like forbanna kvinne, ultrafeminin og kona til mannen min.

Likevel spør man homofile og lesbiske par om «hvem som er mannen i forholdet». Jeg har mange homofile, lesbiske, bifile, transkjønnede, panseksuelle osv i mitt liv; både venner og familie som ikke er (helt) inne i hetero-normen, som mange fortsatt i 2019 anser som representativ for rollen man har i samfunnet.

Jeg kan ikke huske at det noen gang har vært i mine tanker om venninnene mine er mannen i forholdet, eller at hos kompisene mine er en av dem «dame»! I kvinneforhold er begge to damer, og menn er menn i homofilt samliv. Å i det hele tatt spørre om dette vitner om ignoranse, arroganse og en ovenfra og ned-holdning over for både parene, men også kjønn generelt.

Vi spør aldri heterofile par, hvor kanskje mannen har feminine trekk, eller kvinnen maskuline trekk, om hvem som er mannen i forholdet. For det ville ikke falt oss inn å tråkke på deres seksualitet, kjønnsidentitet eller fremtoning.

Jeg kunne aldri i livet tenkt på å spørre mine transkjønnete venner hva de velger gjøre med sine kjønnsorgan. Om hvorvidt de vil beholde dem, eller om de skal la seg operere.

Der er det vesentlig forskjell på det å være transkjønnet og transkjønnet; Noen identifiserer seg med det motsatte kjønn, andre er det man sier er født i feil kropp. Det handler like mye om identitet hos transpersoner, som det gjør hos heterofile og homofile. Hvilket kjønn man har er med personlig tilhørighet og identitet hos den enkelte.

Det er så enkelt å henge ut andre ut fra legning!

Jeg vet det er enkelte personer i dette landet som har gjort det til sin «Livsoppgave» å hetse, henge ut og trakassere transpersoner. En av mine beste venner, som går inn og ut hos oss, ene dagen i kvinneklær, andre dagen i herreklær, ble hengt ut av en profilert kjendis som «en som kledde seg i kvinneklær for å gå i damegarderoben». Nå har vedkommende aldri vært i en damegarderobe, men det er ikke det jeg ønsker å poengtere; Sakens kjerne er at vi ikke har lovforbud mot trakassering og hets av transpersoner og personer med annen kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Derfor er disse fritt vilt for alle som trenger noen å hetse, uten at de blir dømt for det.

Første steget til å henge ut noen er å sette dem i bås og stigmatisere dem. Vi må rive disse båsene, og skape en åpenhet slik at alle tør og kan være seg selv. Denne uken fikk jeg vite at en ung transkvinne i USA, som tidligere hadde vært banket opp på grunn av sitt kjønnsuttrykk og derfor fryktet for sitt liv, nå var drept. Jeg har ikke møtt henne personlig, men jeg har fulgt henne på sosiale medier, og hun var hetset og trakassert i en årrekke. Nå er hun død. Fordi noen ikke taklet at hun hadde sin egen kjønnsidentitet og uttrykk.
Jeg gråt en skvett fordi jeg synes det er rett og slett grusomt.

Å henge ut og banke opp mennesker som velger en annen identitet enn den man forsøkes presses inn i ut fra hvilket kjønn man er født som, er en styggedom. Det er ikke tvil om at så lenge man ikke ved hjelp av lovgivningen setter en stopper for denne hetsen, så vil der skje drap. For det er alltid noen idioter som drar det så langt.

Er heterofile parforhold fortsatt en norm i 2019?

I mange miljøer er det det, spesielt kristenkonservative miljøer.

Vi har blant annet profilerte rikspolitikere som står på Oslo Symposium og taler MOT homofili og homofiles rett til å være foreldre. Vi har en familieminister som ikke kunne inneha likestillingsminister rollen, fordi han skal «slippe forholde seg til pride og homofile».
Vi har fortsatt folk som aktivt jobber mot at homofile, lesbiske og transpersoner skal få lov å arrangere pride og mener dette handler om sex. Og kun sex.

Jeg mener dette trangsynet er et virus som kommer av manglende nestekjærlighet og forståelse for at alle er forskjellig.
Og undrer meg ofte på om disse anti-menneskene er redd for å bli «smittet»? Kanskje man får en trang til å kle seg i kjole fordi man ser en transkvinne, eller redd for å få lyst på kompisen sin fordi man har hatt homser i nabolaget.

Handler dette om å ha makt over dem man snakker med, i så måte at man kan forholde seg til en av dem innenfor «heteronormativt perspektiv». Uten tvil ja, fordi man kanskje snakker bak ryggen til folk om hvem som «er mannen i forholdet» i heterofile parforhold, fordi mannen er «puslete» og «ikke står opp mot kona». Da handler det om det faktum at vi setter menn høyere enn kvinner i samlivet, og at de skal være familiens overhodet, og man spør faktisk ikke om dette av samme grunn som når man spør homofile og lesbiske par.

«Er vi faen ikke kommet lenger i 2019 enn at man spør slikt?», er noe jeg tenker, fordi jeg mener dette handler ikke bare om en ren nysgjerrighet overfor samkjønnete par, men hvem som ligger øverst!

Og det mest skremmende, som min mann påpekte for litt siden; Det er mer snevert i 2019 enn det var i 2009. Ikke bare i Norge, men verden over. Og det er rett og slett skumlere å ikke være en del av den heteronormative standarden.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags