Nå som de største etterdønningene etter den store «oppdrettskampen» i Lebesby kommune har stilnet, så synes jeg vi bør sette litt fokus på temaene lokaldemokrati og retten til å ha forskjellige meninger, også i et lite lokalsamfunn, uten å risikere å bli stigmatisert og stemplet.

Ondskapsfull hetsing

Jeg ble ganske overrasket over noen av virkemidlene som ble tatt i bruk både under oppseilinga av Salmar-saken og i etterkant. Undertegnede og mine meningsfeller i MDG og SV ble til stadighet feilaktig omtalt som «oppdrettsmotstandere, og vi ble også anklaget for å drive «oppdrettshets». Hets betyr ondsinnet og usaklig oppførsel rettet mot noen. Det er vel ingen som virkelig mener at vi som jobber for å få oppdrett over i en mer miljøvennlig og bærekraftig driftsform, gjør dette for å være ondskapsfull?

På NRK direktesendt TV reagerte regionleder i Salmar Finnmark, Ronald Wærnes på at vi benyttet oss av et så kraftig virkemiddel som fakkeltog og mente at dette var unødvendig i en sak som «bare» omhandlet flytting fra en lokalitet til en annen.

Avskyelige hensikter

Nå var det i underkant av 50 demonstranter i fakkeltoget vårt. Jeg tror helt sikkert at det kunne vært enda flere hvis saken hadde fått lov til å handle om «bare» en flytting fra en lokalitet til en annen. I stedet ble saken dratt ned på et personlig plan hvor det å stille opp i fakkeltog plutselig handlet om å jage familier bort fra kommunen. Om hvordan vi prøvde å skape splid i ei lita bygd og ikke minst hvor tøft det ville bli for barna å se folk gå i tog mot fedrene sine, som jobbet i Salmar. Selvfølgelig lot nok mange seg skremme fra å mene så mye, i alle fall i offentlighet. Det er ingen som liker å bli tillagt slike avskyelige hensikter.

Etter behandlingen av saken som endte med at Salmar ikke fikk lov til å flytte sine lokaliteter, følte enkelte politikere som stemte imot for å forklare sitt standpunkt i media. De fikk ikke ubetinget positiv kritikk for akkurat det.

Heldigvis har alle lokalpolitikere mulighet til å imøtegå kritikk i det offentlige rom. Der kan de både forklare dilemmaene og få forståelse for sine standpunkt. Dette er veldig vanlig både i lokalpolitikken og nasjonalt. Noen følte likevel for å harselere litt med dem, og undret seg på hvorfor «vinnerne» av den såkalte oppdrettsaken i kommunestyret måtte ut i media for å forklare seg.

Uenighet skaper tillit

Nå er det engang slik at lokalpolitiske uenigheter faktisk har en særegen evne til å skape tillit. Kompromisser skapes mellom skiftende interesser. Ansvaret er konkret og forpliktende ovenfor et fellesskap der mange kjenner hverandre. Tillit er slik sett et produkt av spesielle måter å løse konflikter på. Ofte er det slik at selv de sterkeste uenigheter sjelden blir alvorlige konflikter, så lenge ingen tar i bruk skitne knep og hersketeknikker vel å merke.

I etterkant av denne saken har jeg også hørt flere som har sagt at de ikke synes noe om det å diskutere politikk i sosiale media. Noen påstår blant annet at det skader omdømmet å være uenig i offentlighet. Det er jeg ikke enig i. Hvis vi ønsker et folkelig engasjement så må det faktisk være rom for uenighet, det må være rom for å bruke media til å vise at representantene fra de ulike partier mener forskjellige ting. Det ødelegger ikke omdømmet, det viser at vi har et sunt folkestyre.

Min største motivasjon for å engasjere meg i lokalpolitikken var fordi jeg stusset på at de aller fleste vedtak gikk gjennom kommunestyret enstemmig, jeg var overrasket over å se at Lebesby hadde vært en av de kommunene i landet med lavest valgdeltakelse. Jeg tror at det politiske «klimaet» i kommunen hvor de som mener noe som går på tvers av majoriteten, fort blir stemplet som «urokråker» og «oppviglere», godt kan forklare hvorfor mange folk i kommunen føler så stort ubehag når det oppstår politisk strid. Og det kan også forklare hvorfor mange lar være å engasjere seg og mene noe i offentlighet.

Bruk media

Åpenhet er viktig! Faktisk blir alle politikere oppfordret til å gi informasjon og innsyn til både befolkning og presse. Som nyvalgt politiker i 2015 fikk jeg en bok fra KS hvor det står en klar oppfordring om at vi bør ta de reelle politiske debattene både ut i media og inn i kommunestyrene.

Det er derfor jeg skriver avisinnlegg, tar kontakt med media når jeg reagerer på noe, arrangerer fakkeltog når jeg synes det er nødvendig, diskuterer politikk i sosiale media og prøver å informere, med jevne mellomrom på Facebook, om hva som opptar oss i Miljøpartiet Lebesby. Åpen debatt som involverer innbyggerne er viktig i et lokaldemokrati. Jobben som folkevalgt er å lytte til og være i dialog med lokalsamfunnet. Vi skal jo tross alt fatte beslutninger på vegne av innbyggerne. Vi to som ble valgt inn som Miljøpartiets representanter jobber for miljøet, våre velgere forventer det. Andre parti har helt andre fanesaker som deres velgere forventer at de skal fronte.

Personlig blir jeg glad når noen tar tak i meg og stiller meg kritiske spørsmål, jeg blir engasjert når noen spør hva som var grunnen til at vi stemte slik og slik. Jeg skulle ønske mange flere gjorde det. Ta kontakt med de folkevalgte og kom med innspill – det gir motivasjon, det gir innblikk i hva som skjer og det gir rom for refleksjon. Politikere kan og bør påvirkes, og opplyses om fakta og konsekvenser – vi er der for folket og vi er ikke oppdatert på alt som skjer der ute dessverre. Derfor er det viktig, slik at man kan se ting fra flere perspektiv før man fatter en endelig beslutning.

Partipisken

Oppdrettsbransjen har skjønt at politikerne kan påvirkes, og når de har funnet et attraktivt område, så har de råd til all verdens konsulenter som kan skreddersy en maksimalt lettfordøyelig søknad til kommunale myndigheter. Det er da vi trenger folkets røst, og det er da vi trenger å ta i bruk de virkemidlene vi har (for eksempel fakkeltog), slik at ikke fiskeriinteresser og andre interesser skal bli totalt overkjørt.

Jeg har stor respekt for at Lebesby AP har fristilt sine medlemmer. Den dagen partipisken igjen blir innført, da bør vi virkelig spørre oss om lokaldemokratiet står i fare. I alle fall bør man tenke på den utrolig viktige rollen de små partiene har – for når alt skjer bak låste dører og i lukkede rom – da har vi ikke lenger et reelt folkestyre.

Jeg skal ikke påstå at jeg aldri trår feil eller at jeg er noe bedre enn mange andre der ute. Som uerfaren politiker har læringskurven vært bratt, men jeg tenker at vi må tørre å reflektere litt over hvordan vi omtaler hverandre og bruker språket for å «vinne» sympati der ute. Kanskje går det bedre neste gang vi skal behandle en omstridt sak. Jeg er for øvrig klar over at når du trår inn i en offentlig rolle, så må du også tåle kritikk. Jeg er mottakelig for konstruktiv kritikk, og føler jeg at den er berettiget, så er jeg også villig til å endre kurs eller om nødvendig, beklage mine feiltrinn.

Et alvorlig sykdomstegn

Med det oppfordrer jeg alle til å si og stå opp for sine meninger, og så oppfordrer jeg Lebesby kommune til å opprette en egen diskusjonsside på sosiale media hvor alle, både politikere og innbyggere, kan få lov å diskutere fritt – både saker som skal opp i kommunestyret og andre politiske saker som opptar dem – helt frivillig selvsagt! Jeg tror det vil styrke både engasjement og lokaldemokratiet.

Det skader heller ikke å komme med en aldri så liten formaning om å prøve å bruke sunn fornuft og styre unna sleipe hersketeknikker. Påstander bør dokumenteres og argumentene bør holdes på et saklig plan når du deltar i offentlig debatt! Spark ballen, ikke mannen!

Husk at det å aldri være uenig er et alvorlig sykdomstegn i et lokaldemokrati...