Finske stedsnavn og kvenske stedsnavn

Irene Andreassen

Navnekonsulent.

http://www.kvenskestedsnavn.no/

Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Foranledning til dette innlegget er høringssvaret om NOU 2016: 18 Hjertespråket, som Finnmark fylkeskommune vedtok i et møte den 14. mars d.å. Nærmere bestemt gjelder det et tillegg til punkt 7 i høringssvaret, som er «Finnmark fylkeskommune støtter all innsats for å dokumenter, synliggjøre og øke bruken av samiske stedsnavn.» Tillegget lyder: «Det er viktig at dette ikke skjer på en måte som fortrenger de norske, finske og kvenske stedsnavnene i forbindelse med utarbeidelse av kartverk eller skilting.» (Min kursivering.)

Det er positiv at fylkeskommunen med dette også ivaretar hensynet til stedsnavn på de andre språka i fylket, sjøl om bruk av samiske navn neppe fortrenger navn på majoritetsspråket. Men tillegget i høringssvaret fra fylkeskommunen kan bidra til forvirring: Man kan nemlig tolke tillegget som om vi har to kategorier stedsnavn, altså både finske og kvenske. Det har vi nok ikke.

Begrepet «kvenske stedsnavn» har vært det eneste begrepet i offentlig bruk  siden forskrift til lov om stadnamn (stedsnavnloven) blei revidert og trådte i kraft i 2007. Begrepet «kvenske stedsnavn» brukes følgelig nå bl.a. av Kartverket, Regjeringa, Språkrådet, kommuner og av Troms fylkeskommune (jf. Handlingsplan for kvensk språk og kultur i Troms 2017-2020).

I april 2005 fikk kvensk status som eget minoritetsspråk. Kulturdepartementet skreiv i høringsbrevet sitt den 21.3. 2006: «Ettersom kvensk nå er anerkjent som eget språk i Norge, henviser forslaget til ny forskrift nå til kvensk og ikke finsk der det er naturlig.» Da forslaget til ny forskrift til stedsnavnloven var ute på høring, var det ingen av høringsinstansene som kritiserte endring av begrepet fra «finsk» til «kvensk».

I formålsparagrafen til stedsnavnloven står det at «Lova skal sikre omsynet til samiske og kvenske stadnamn i samsvar med nasjonalt lovverk og internasjonale avtalar og konvensjonar.»   

Litt historikk om begrepa

Mange vil sikkert huske at begrepet «finske stedsnavn» også er brukt, nemlig i åra 1991-2007, dvs. fra det året stedsnavnloven trådte i kraft. Forhistoria til den nye loven er, kort fortalt, slik: Et utvalg for stedsnavn var oppnevnt ved kongelig resolusjon i 1979 med mandat om bl.a. å foreslå nye regler for skrivemåten av stedsnavn, og om å vurdere spørsmålet om omorganisering av den daværende stedsnavntjenesten. Utvalget fikk også som mandat å vurdere bruk av samiske stedsnavn. Hva som skulle skje med de kvenske stedsnavna, var ikke tatt med i starten av arbeidet, men på et seinere tidspunkt. Arbeidet til utvalget munnet ut i NOU 1983: 6 Stadnamn.

Begrepsbruk i denne NOU’en er «kvenskspråklege stadnamn». Det er også den historiske bruken av begrepet, jf. det som står i NOU’en (s. 35) om tidligere navnekonsulenter: «Professor Jens A. Friis gjorde teneste som namnekonsulent for samisk og kvensk til han døydde i 1896.» Det var ingen egne konsulenter for finske, eller kvenske, navn før i 1991.

Da utvalget kom til diskusjonen som gjaldt bruk og skrivemåte, står det at «skrivemåten av kvenske stadnamn kan ofte vera eit vanskeleg spørsmål.» Først tenkte man at det ville være enklest å skrive kvenske stedsnavn etter gjeldende finske rettskrivingsprinsipp. Men fordi det er norske myndigheter som har ansvar for kvensk språk i Norge, samla utvalget seg om å tilrå at «det offenlege legg til grunn den nedervde lokale uttalen og fastset skrivemåten etter det, utan å vera bunden av finske rettskrivingsprinsipp.» Dette betydde at de kvenske stedsnavn kunne skrives med norsk rettskriving. Heldigvis blei ikke dette resultatet når det gjaldt skrivemåten.   

Når begrepet «finske stadnamn» var det som blei tatt inn i loven i 1991, så var årsaken innspill som kom etter høringsrunden til NOU 1983: 6 Stadnamn.  Finskseksjonen på Universitet i Tromsø foreslo at betegnelsen «kvensk» blei byttet ut mot «finsk». Seksjonen var enig i at skrivemåten skulle bygge på den lokale uttalen av navn, men at finsk ortografi skulle brukes, bl.a. fordi den finske ortografien er meget lydrett, og at dialektene i Nord-Norge ikke på noen radikal måte skilte seg fra de finske dialektene i Nord-Finland, skreiv de. Også andre institusjoner, som Samisk-etnografisk avdeling på Tromsø museum og Nordisk samiske institutt, var enige i dette. Fylkesnavnekomiteen i Finnmark påpeikte at «Finsk ikke er noe norsk språk (sic) og må derfor skrives etter gjeldende finsk rettskriving.»

Om skrivemåten av kvenske stedsnavn

Gjennom hele den forholdsvis korte historia som gjelder offentlig normering av «finske stedsnavn» og «kvenske stedsnavn» i Norge, så har samme skrivemåte (ortografi) vært nytta, dvs. den som i all hovedsak er sammenfallende med den finske og den som brukes i meänkieli (tornedalsfinsk) i Sverige, med et par unntak for bokstavene š og đ i kvensk. I dag kaller vi skrivemåten for kvensk skrivemåte.   

Når det gjelder det kvenske navnetilfanget her i landet, så består det både av  navn som har sine paralleller på finsk og svensk side (Tornedalen), mens andre navn igjen preges av de nye omgivelsene i Norge, både de språklige, næringsmessige og geografiske. Til tross for en vekslende begrepsbruk, så er det ett og samme navnetilfang det er snakk om. En samlebetegnelse som «finske og kvenske stedsnavn» har aldri vært brukt offentlig, og bør derfor unngås.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken