«Vigsel for likekjønnede par»

Illustrasjonsfoto Håkon Mosvold Larsen / SCANPIX

Illustrasjonsfoto Håkon Mosvold Larsen / SCANPIX Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

Meninger

Olav Øygard

Biskop i Nord-Hålogaland

Det vises til avisartikkel av Øystein Pettersen, Magnar Fjellstad, Aslak A. Siri og Odd S. Hansen «Kirke og samfunn i strid med Guds ord».

De går sterkt i rette med kirkemøtet som i april vedtok å utarbeide liturgier for vigsel og forbønn for likekjønnede par. Det er vel kjent for mange at vi var mange som stemte for dette vedtaket, selv om flere av oss er av en annen oppfatning.

Undertegnede, og mange med meg, mener at ekteskapet i bibelsk forstand er mellom kvinne og mann. I 2009 ble ekteskapsloven i Norge endret til også å omfatte likekjønnede par. Vi vet at det er ulike syn i vår kirke på hvordan kirken skal forholde seg til dette. Et klart flertall i kirkemøtet ville at kirken skal vie likekjønnede. Det foreliggende vedtaket er utarbeidet i en prosess der ulike synspunkter er kommet fram, og der det i det endelige vedtaket er tatt hensyn til et sterkt mindretall som ville beholde gjeldende vigselsordning der forholdet mellom kvinne og mann er bærende i liturgien. For meg var det derfor naturlig å være aktivt med i prosessen med det vedtaket som ble gjort, for å være med å prege det. Dersom vi ikke hadde gått inn i dette samarbeidet, ville trolig den gamle vigselsliturgien bli fjernet, og vi ville stå igjen med en kjønnsnøytral vigselsliturgi for vår kirke.

Undertegnede mener prinsipielt at ekteskapsforståelsen i vårt samfunn, og slik det gjenspeiler seg i ekteskapsloven, er såpass annerledes enn slik Bibelen beskriver ekteskapet, at det mest naturlige ville vært at kirken sluttet å foreta vielser, men kunne fortsette å tilby kirkelig velsignelse av borgerlig inngått ekteskap. Min begrunnelse for dette gjelder like mye synet på samboerskap som synet på likekjønnet vielse. Realiteten i dag er at samboere etter loven behandles nesten helt likt med ektepar. Den største forskjellen gjelder kanskje arvereglene.

Det grunnleggende spørsmålet i den diskusjonen som nå dras opp, er om det er «kirkesplittende vranglære» som kirkemøtet nå har vedtatt. Det dreier seg om uenighet om et etisk spørsmål. Jeg innser at spørsmålet er knyttet til skapelsesteologi, og at vi finner sterke ord om dette både i Det gamle testamente og i Det nye testamente. Det må likevel være betimelig å nevne at Jesus ikke nevner homofil praksis i det hele tatt. Så kan vi diskutere i det uendelige om hva som er tidsbestemt og hva som ikke er det av det som tas opp i de såkalte «lastekatalogene» hos Paulus. Det har skjedd store endringer i samfunnet i løpet av de 2000 år den kristne kirke har eksistert. Dette må vi som kirke være villig til å ta konsekvensen av, uten dermed å gi slipp på vår forpliktelse på Skriften og bekjennelsen. Det er forunderlig når brevskriverne henviser til Rom. 1,32. I oppramsingen før dette verset nevnes: «De brydde seg ikke om å kjenne Gud, derfor overga Gud dem til en sviktende dømmekraft, så de gjør slikt som ikke sømmer seg. De er fulle av all slags urett, umoral, grådighet og ondskap, fulle av misunnelse, mordlyst, strid, svik og falskhet. De farer med sladder og baktalelse, hater Gud, bruker vold, er overmodige og brautende, de pønsker ut ondskap og er ulydige mot foreldrene, de er uforstandige, upålitelige, ukjærlige og ubarmhjertige.» (Rom1, 28-31)

Jeg har stor respekt for våre prester og andre ansatte som utfordres av disse vanskelige spørsmålene. Noen synes det er helt uaktuelt å forrette vielse av likekjønnete. Andre har gitt uttrykk for at de er villige til å vie likekjønnete og svært mange er usikre. I dagens situasjon trenger vi begge disse gruppene.

Vårt samfunn er preget av mye av det som listes opp her, og jeg er redd at både undertegnede og de fleste av oss rammes av dette, og er forpliktet til å ta disse formaningene alvorlig.

Som biskop vil jeg respektere at vi har ulike syn på mange viktige samfunnsspørsmål i vår kirke. Vi forenes i en felles tro og bekjennelse til den treenige Gud. Det vil være meningsløst å splitte en kirke fordi det store flertall (de heterofile) mener at mindretallet (de homofile og lesbiske) gjør feil, og at kirka legger for mye til rette for mindretallet. Vi må kunne leve med ulike syn i respekt for hverandre og uten å fordømme hverandre. Jeg er ikke enig med dem som mener at det er vranglære å være enig med kirkemøtets flertall i denne saken.

Jeg har stor respekt for våre prester og andre ansatte som utfordres av disse vanskelige spørsmålene. Noen synes det er helt uaktuelt å forrette vielse av likekjønnete. Andre har gitt uttrykk for at de er villige til å vie likekjønnete og svært mange er usikre. I dagens situasjon trenger vi begge disse gruppene.

Jeg vil kjempe for retten for prester og andre kirkeansatte til ikke å måtte utføre kirkelige handlinger som man mener er galt. Men jeg vil også kjempe for at alle mennesker er like mye verd, uavhengig av legning, etnisitet, funksjonsnivå osv.

Jeg vil at vår kirke fortsatt skal være en nådens kirke, der det er rom for alle som tror på Jesus Kristus!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags