Hei Erlend Larsen.

Jeg vil starte med å berømme Høyre for å ta tak i arbeidet med å sette en stopper for den kontraproduktive rusmiddelpolitikken vi fører i Norge i dag. Høyre ønsker, i tråd med alle andre partier utenom Frp, å flytte ansvaret for samfunnets oppfølging av bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk, fra justissektoren til helsetjenesten. Når det er sagt så håper jeg at helse- og omsorgskomiteen som nå skal reise ned og lære av Portugals vellykkede satsing sitter på mer oppdatert kunnskap om «narkotika» enn det du gjør i ditt innlegg. Jeg skulle i tillegg ønske at det var et krav om å legge ved kilder i slike innlegg slik at jeg og de andre som er interessert i temaet kan få innsyn i hvilken forskning du har basert de relativt alvorlige påstandene dine på. Du skriver for eksempel at «Alkohol er sikkert farligere for levra enn narkotika, men narkotika gir mange brukere akutte psykoser», og «I tillegg senker narkotika terskelen for å prøve tyngre vanedannende stoffer. Det følger mer kriminalitet med narkotika enn alkohol».

Les også

Straff eller behandling? Hvilken vei skal norsk narkotikapolitikk gå?

Jeg vil komme tilbake til dette, men først vil jeg adressere utfordringene som oppstår når vi bruker utdaterte ord som for eksempel «narkotika». Dette begrepet er en foreldet samlebetegnelse for alle ulovlige eller reseptbelagte, rusgivende substanser i Norge, alt fra Tramadol (mildt smertestillende) og Zopiklon (mildt søvnpreparat) til Fentanyl (sterkt smertestillende) og metadon (syntetisk opioid). Det kan sammenlignes med å bare bruke ordet alkohol om alle alkoholholdige drikker, uten å differensiere mellom sider på 4,6 % og hjemmebrent på 96%. Alle vet at det er forskjell på butikk-øl og hjemmebrent, og på samme måte er det stor forskjell på LSD og heroin. Dersom vi ønsker en nyansert og kunnskapsbasert debatt, foreslår jeg at vi går bort fra gamle begreper som bare forvirrer og ikke bidrar med noe inn i debatten i det hele tatt.

Du skriver at «narkotika» gir mange brukere akutte psykoser. Det er umulig å vite nøyaktig hvilke type narkotikum du refererer til her, men jeg velger å tro at du mener Cannabis, fordi det er det illegale rusmiddelet som blir brukt hyppigst i Norge. Bård Standal, tidligere leder Frogner Høyre og nestleder i Foreningen Tryggere Ruspolitikk, har oppsummert dette med Cannabis og psykoser svært grundig i sin artikkel «Folkeopplysning i hasjtåka» i Dagbladet 13.10.16 med kilder til anerkjent internasjonal forskning. Jeg vil anbefale alle å lese denne artikkelen, men kan ta en kjapp oppsummering her for debattens skyld: Til tross for at veldig mange har forsøkt er det ingen forskere som har klart å finne en sammenheng mellom psykoserisikoen i befolkningen og andelen som bruker cannabis i den samme befolkningen. Faktisk så er det slik at risikoen for psykose generelt har falt kraftig i hele den vestlige verden samtidig som cannabisbruken har mangedoblet seg i samme periode.

Du skriver at du ikke ønsker å legalisere «narkotika» og at «narkotika» senker terskelen for å prøve tyngre, vanedannende stoffer. Igjen aner jeg ikke hva du mener med dette begrepet, men tar utgangspunkt i Cannabis her også. Det finnes ingen forskning som slår fast at Cannabis er et gateway drug, men man kan kanskje tenke seg at vi med et forbud har gjort cannabis til en inngangsport til miljøer der tilgjengeligheten til hardere stoffer er stor, og at risikoen for å prøve noe annet derfor øker. Du har vært med politiet ut for å se på det harde narkotikamiljøet, og fra innlegget ditt virker det som du tenker at det er riktig å opprettholde forbudslinjen. Skal dette tolkes til at du er fornøyd med tingenes tilstand etter flere tiår med totalforbud og straff, eller kan det være på tide å se til andre land som har lyktes med en annen linje? 

Hvis man tenker «legalisering av narkotika» som fullt frislipp av alle tenkelige stoffer, alt fra milde smertestillende til heroin, vil nok de fleste være enig i at sannsynligvis ville fungert dårlig i vårt samfunn i dag. Men legger vi fra oss de gamle begrepene og differensierer mellom for eksempel heroin og cannabis, eller metamfetamin og MDMA, og i tillegg tenker oss streng regulering og lovlig, medisinsk tilgang til trygge medikamenter, blir debatten straks mer nyansert og interessant. Det kan ikke være slik at vi skal basere norsk rusomsorg på gamle fordommer og utdatert forskning. Vi må ikke glemme at det for 50 år siden var helt legitimt å tvangskastrere tatere og at det helt fram til 1972 var forbudt å være homofil. Vi vokser, lærer og går videre som samfunn.

Jeg vil også kort bare nevne at det naturligvis følger mer kriminalitet med «narkotika» enn alkohol fordi «narkotika» er ulovlig. Den gangen alkohol var forbudt økte også kriminalitet knyttet til alkohol drastisk i form av smugling og hjemmebrenning.

Til daglig jobber jeg i NAV som prosjektleder og familieveileder i oppfølgingsprogrammet for lavinntektsfamilier. Jeg møter ikke de aller tyngste brukerne, de som kanskje kan plasseres i samme kategori som den 19-årige jenta du møtte på din runde med politiet. De jeg er i kontakt med er stort sett helt vanlige folk. De har ofte dårlig råd, de sliter med ulike helseutfordringer som gjør at de ikke fungerer 100% i jobb, har en del smerter, liten omgangskrets, og har på grunn av alle disse tingene ofte lav kulturell og sosial kapital – men er ellers helt som deg og meg, sånn bortsett fra at noen av de innimellom bruker rusmidler staten har bestemt at ikke er lovlig. Dette er mennesker som allerede på flere områder er marginalisert og som på kort og lang sikt står i reell fare for å falle utenfor samfunnet. De trenger ikke at politiet banker på døren. De trenger utdanning, jobb, nettverk, meningsfulle opplevelser, et fellesskap og i tillegg kanskje litt veiledning og støtte på veien, og så glir resten ofte på plass av seg selv. «Politiet er ikke ute etter å ta beslag, men å hjelpe misbrukerne ut av elendigheten», skriver du. Det tenker jeg at det er andre profesjoner som kan ta seg mye bedre av enn politiet. Rusmiddelbruk er et helseproblem, ikke et ordensproblem. 

Du skriver i begynnelsen av ditt innlegg at du vil lære mer om hvordan dagens politikk fungerer, men hva lærte du egentlig? At den åpenlyse illegale omsetningen av rusmidler du var vitne til på gata tyder på at forbudslinjen har fungert utmerket så langt, og derfor bør beholdes slik den er? At den bør innskjerpes slik at politiet i større grad får mandat til å skremme og straffe unge rusmisbrukere, slik den 19 år gamle jenta mener? Eller lærte du noe som underbygger Høyres offisielle standpunkt i saken, som du kort nevner i slutten av innlegget? Dette er umulig å få tak på ut ifra det du skriver, men for min egen del klarer jeg ikke å se et eneste argument i innlegget ditt som taler mot at Norge skal se til Portugal for kunnskap om de faktiske konsekvensene av en avkriminalisering.

Avslutningsvis vil jeg bare si at det er interessant at du skyver meningene til en 19 år gammel mishandlet og mest sannsynligvis traumatisert jente framfor deg istedenfor å basere argumentasjonen din på forskning og erfaringer fra et bredt, internasjonalt fagmiljø. Da jeg var 19 hadde jeg ikke fullført videregående og hadde betydelige psykiske utfordringer. Jeg fikk ikke tilstrekkelig med hjelp fra fastlegen min, var forståelig nok misfornøyd med det og hadde det generelt ikke bra. Skulle vi basert norsk helsevesens eksistens på erfaringene til en deprimert 19 åring fra Vadsø så ville hele fastlegeordningen ha vært lagt ned i dag. Jeg håper virkelig at du, som politiker, klarer å se forskjell på forskning og anekdoter.

Jeg oppfordrer deg, og alle andre som er interessert i en ruspolitikk som arbeider for å sette skadeforebygging og skadereduksjon i sentrum, å melde seg inn i Foreningen Tryggere Ruspolitikk – en organisasjon som baserer sitt arbeid på forskning, og ikke kun historier fra enkeltindivider.