«Personlig har alle disse kommentarene, all hetsen, alle historiene om han som kjente hun som ..., gjort at jeg ikke lenger gleder meg like mye til å gå på jobb»

Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

– Det her kommer til å bli et langt innlegg, men etter flere år med den her forferdelige krangelen om sykehuset, så har det rukket å samle seg noen tanker og følelser i meg, skriver Anna Irene Olsen i dette leserinnlegget.

DEL

MeningerInnlegget var først publisert på Facebook og er gjengitt med tillatelse fra artikkelforfatter.

Det her kommer til å bli et langt innlegg, men etter flere år med den her forferdelige krangelen om sykehuset, så har det rukket å samle seg noen tanker og følelser i meg.

Den siste tiden har jeg forsøkt å hoppe over innlegg som jeg ser handler om akkurat dette temaet, men til tider er det rett og slett helt uunngåelig. 
I dag var en sånn dag der jeg kom over noen kommentarer som var skrevet i forbindelse med den, for sikkert mange, velkjente «finger'n» saken som har vært mye oppe i avisen de siste dagene.
Igjen ble jeg både trist, oppgitt og fortvila.

Som arbeidstaker ved Hammerfest sykehus over mange år, må jeg si at det å stadig måtte lese om hvor udugelige, umenneskelige og hvor mye bedre pasientene hadde fått det uten oss, begynner å gå inn på meg. 
Det er trist å lese så mye stygt om kollegaer som jeg vet gjør en helt fantastisk jobb, og som står på for å yte en god behandling og omsorg for sine pasienter.

Selvfølgelig skjer det feil, selvfølgelig kunne man nok gjort litt mer i mange tilfeller, men dette er ting som går igjen i alle helseforetak. 
Alle disse historiene om noen som kjenner noen som ble feilbehandlet osv. Vi kjenner alle en slik, men disse personene og historiene finner man i hele landet.
Det er selvfølgelig mer spisskompetanse på et universitetssykehus enn et lokalsykehus, og det er slik det må være.
Jeg har selv jobbet ved et universitetssykehus, og jeg må faktisk skuffe deg som tror at det ikke skjer feil og at alt er mye bedre der, for sånn er det ikke. 
Også der skjer det feilbehandlinger. Også der er det personalmangel og manglende kapasitet. Også der finnes det personalet med utenlandsk bakgrunn og dårligere språkkunnskaper. Også der skjer det fristbrudd og du står lenge på venteliste for å få den behandlingen du har blitt lovet.

Jeg blir oppgitt over den manglende forståelse for hvor lang tid det tar å bygge opp fagkompetanse og hvilke utfordringer vi har når det gjelder å få nok helsepersonell ut i arbeid. 
Enkelte tror visst at fagkompetansen følger med selve bygningen, og at bare det det plasseres i Alta så er sykehuset feilfritt og komplett. Det vil ikke lenger være behov vikarer, og da i hvert fall ikke fremmedspråklige.
Avviksmeldingene og pasientskadesakene vil gå drastisk ned, og hver eneste pasient vil leve lykkelige resten av sitt liv. Dette høres helt fantastisk ut.
Våkn opp folkens!!!!Ting er litt mer komplekse enn som så.

Jeg ser ofte også at debatten handler om at personalet er fremmedspråklig. Nå prater de aller fleste det er snakk om godt svensk, og jeg har vanskelig for å tro at dette er et språk som folk har store problemer med å forstå. Eller bunner disse kommentarene egentlig i at folk er så naive å tro, at det er kun våre egne landsmenn som har den faglige kompetansen som trengs for å utøve en god praksis?

Jeg har forståelse for at folk ønsker seg et bedre tilbud i Alta. Jeg har forståelsen for at avstanden kan føles lang og unødvendig.
Jeg har derimot ingen forståelse for at man må ytre dette ønsket gjennom bevisst å forsøke skade Hammerfest sykehus renommé. Jeg har ingen forståelse for at man bevisst forsøker å sverte personalet og den jobben de yter gjennom sosiale medier, for å presse dette ønsket igjennom.

Problemene utarter ofte fra høyere opp i systemet, men det er vi som står nederst som må ta støyten for ting vi ikke har makt over. Vi som jobber på gulvet er også ofte forbanna på systemet, men vi har ingen myndighet til å gjøre noe med det. Dessverre inngår ikke tryllekunst og magi i utdanningene våre.

Personlig har alle disse kommentarene, all hetsen, alle historiene om han som kjente hun som ..., gjort at jeg ikke lenger gleder meg like mye til å gå på jobb. 
Det å gjentatte ganger mates gjennom mediene og samfunnet med at jeg og mine kollegaer er udugelige har gjort meg sliten og lei. Det å stadig også være usikker på om jeg har en jobb å gå til om noen år, tærer på motivasjonen og humøret. Og jeg vet at jeg ikke er alene om disse følelsene.

Kanskje begynner jeg til slutt å tro på deg, at jeg er like udugelig som du skriver om meg i avisa eller forteller til alle dine bekjente? Kanskje gjør jeg en feil ved neste akuttsituasjon, fordi du har sagt at jeg ikke er dyktig nok til å klare det og har mistet den selvtilliten jeg trenger for å gjøre jobben jeg står ovenfor. 
Kanskje yter jeg mindre i mitt møte med min neste pasient fordi alt dette har gjort meg utbrent?

Heldigvis klarer jeg enda å finne jobben min meningsfylt, fordi de aller aller fleste pasientene og pårørende er fornøyde med den behandlingen og omsorg de mottar hos oss. Det gir en god følelse å se at den jobben jeg utøver, utgjør en viktig forskjell for noen. 
Gjennom pasientene mine og kollegaene mine finner jeg enda igjen gleden ved å være sykepleier, men om dette fortsetter er jeg redd at den til slutt vil slukne helt.

Med tanke på rekruttering av helsepersonell er jeg bekymret for fremtiden, for jeg tror ikke folk ønsker å utdanne seg i flere år for å utøve «udugelighet».

Negative historier reiser og sprer seg raskere enn positive, og resultatet av dette er ikke annet enn trist!

Til slutt vil jeg konkretisere at dette ikke er et nytt innslag til debatten om hvor sykehuset skal ligge, men en beskrivelse av hvordan denne betente saken påvirker meg og min arbeidsplass.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags