Tid for spøkelser

Illustrasjonsfoto

Illustrasjonsfoto Foto:

Artikkelen er over 3 år gammel

Tror du på spøkelser? Tror du på at det finnes mer mellom himmel og jord enn hva vi mennesker evner å forklare?

DEL

SkråblikkTanken streifer deg kanskje, fra ditt eget sted i nord, hvor høsthimmelen eksploderer i lysets vakreste sjatteringer av purpur. Som en siste kjærlighetserklæring av gull før det snart skal forsvinne. Lyset.

Og kanskje innerst inne, gleder du deg nettopp til det. Til den tida av året hvor vi her på toppen av verden virkelig får kjenne på hvor nær vi er elementene. Her hvor fraværet av lys lar himmelen åpenbare seg i all sin uendelighet. Kosmos med sine for oss uforståelige kontraster; fra det vakreste stjernelyse til det dypeste blå mørket.

Det er her et sted midt imellom at vi finner oss selv, undrende.

«Du må huske på én ting: Mørket er aldri farlig. Alt rundt deg, hele verden, er nøyaktig den samme og alt ser helt likedan ut i mørket. Den eneste forskjellen fra når det er lyst, er at i mørket klarer ikke øynene dine å se.»

Det sa far min, da jeg som lita jente var redd for mørket.

Siden har jeg husket på nettopp det, de gangene det har vært mørkt og jeg har vært alene: Mørket er ikke farlig. Alt er det samme som i lyset, det er bare øynene mine som ikke klarer å se.

Likevel er det som fraværet av lys skjerper de andre av våre sanser, at mørket åpner opp for noe annet? Kan det være at det ikke bare er himmeldypet som blir tydeligere i mørket, men også dypet i oss selv, alt det mellom-himmel-og-jord som vi ikke kan forklare?

«Du må huske på én ting: Det finnes naturlige forklaringer på absolutt alt. Vi mennesker har bare ikke utviklet evner nok til å finne løsninger på alt som virker uforståelig.»

Det sa far min, da jeg som lita jente ba om svar.

Og kanskje er det fordi vi må leve med alle disse spørsmålene uten svar, at vi søker sammen for å lete? At det er når stormen uler rundt hushjørnene og mørket virker totalt, at vi i fortrolighet forteller hverandre historier om de gangene vi opplevde noe som ikke lar seg forklare. Om de gangene vi bare følte – at vi ikke er alene.

Jeg har møtt mange som husker fra den gang de var små, at de så personer som bare de så. At de ikke var redde, men at de sluttet å se når de voksne påsto at det ikke var noen der. At det ikke var riktig å se. Jeg har også hørt historier fra folk som har opplevd ting som ikke kan forklares, men som de er redde for å snakke høyt om.

Jeg tror at denne søken etter svar bor i oss alle. Dette forunderlige uforklarlige som er det aller meste av vår verden og vår virkelighet.

Ingen andre er mer opptatt av TVNorges «Åndenes Makt» enn oss i nord. Vi benker oss foran skjermene og vi sluker historiene. Vi trigges av det som allerede bor i oss. Alle spørsmålene som dukker opp straks mørket senker seg.

På Halloween pynter mange av oss med hodeskaller og tenner lys i gresskar. Ungene gleder seg og maler seg om til hekser og smådjevler, før de sniker seg rundt i mørket og ringer på dører: Knask eller knep.

Mørket er ikke farlig. Alt er det samme som i lyset, det er bare øynene mine som ikke klarer å se.

Vi er mange som gleder oss til søndag 6. november hvor TVNorge endelig viser episoden hvor «Åndenes makt» besøker Skytterhuset i Hammerfest.

Til ære for mørketiden inviterer iFinnmark herved våre lesere til å ta kontakt med oss. Mens stormen uler rundt hushjørnene og mørket er totalt, la oss møtes for å dele med hverandre historiene om de gangene vi opplevde noe som ikke lar seg forklare. Om de gangene vi bare følte – at vi ikke er alene.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags