Gå til sidens hovedinnhold

Tør vi stille de vanskelige spørsmålene om stridsevne?

Artikkelen er over 3 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Forsvarsministeren bidrar til økt selvsensur hos militære forskere når han i sine uttalelser i Finnmark Dagblad avviser Høibacks kompetanse til å forske på stridsevne. Konsekvensene kan være redusert stridsevne.

Diskusjonen mellom Harald Høiback og folk i og utenfor Forsvaret bør være av interesse for ministeren fordi den handler om kunnskapen vi har om vår egen stridsevne. Hvordan kan vi som profesjonsutøvere vite om kampkraften er reell? Gjør vi den praksis som vi ønsker av ideologiske årsaker, eller gjør vi den mest mulig forskningsbasert? Vi ønsker ikke å ta feil når Forsvaret blir prøvd på det vi vil unngå å prøves i; krig. Derfor må vi ha en sunn og saklig skepsis oss imellom, påstander og utviklingsoppdrag møtes med nøkternhet og kritikk i hverdagen. Vi tåler saklig skepsis oss i mellom og klarer likevel å være lojale når vi utfører krevende oppdrag i operasjoner. Siw Ellen Jacobsen ved forskning.no konkluderer med at relevante forskningsprosjekter avvises. Videre fremhever hun at det er vanskelig å forske på Forsvaret og spesielt krevende å være uavhengig forsker i uniform. Samtidig ligger viktige spørsmål om operasjoner og omstillinger ubesvart. Vi får et inntrykk av at det er enkelte ting Forsvaret ikke ønsker å finne ut av.

Det bør ikke være lett å lede profesjoner fordi da kan fakta blir oversett til fordel for enkeltpersoners egen vinning. Dermed må vi se på debatter i offentligheten om hvordan Forsvaret skal se ut i fremtiden som et sunnhetstegn. Trolig er Universitets- og høyskoleloven et gode for stridsevnen, akkrediteringen gir kvalitetssikring av prosessene med forvaltning av det militære ekspertiseområdet. Den krever at forskningen er av en viss standard. En omfattende uavhengig og kritisk forskning, med tilhørende offentlig diskusjon, er spesielt viktig for Forsvaret i den tiden vi er inne i, slik blant annet Nina Rones argumenterer for i Jacobsens intervjuer og i Rones’ egne kommentarer.

Jeg tror at Høiback først og fremst er opptatt av forskning når han presenterer sin analyse i Forum. Vi vet jo hvor viktig det er å treffe en nerve for å få blest om en sak, slik Høiback har gjort. Dessverre tror jeg det er mange som har latt seg rive med av nerven, og mer eller mindre bevisst tolket saksfremlegget bort fra hva han prøver å få frem. Det kan være prestisje, eller bevisst avledning, jeg vet ikke. Problemet er at forskeres selvsensur forsterkes i det Høibacks saklige fremlegg møtes med personangrep fra forsvarsministeren, gjenfortalt i Finnmark Dagblad fredag 1. desember. Det er ikke greit å være saklig uenig med ministeren om Forsvarets praksis i enkelte saker.

Høiback karakteriseres som inkompetent når ministeren, ifølge avisens journalist, rister på hodet og sier: «Umiddelbart stiller jeg meg tvilende til at det er en oberstløytnant som er sitert. Dette er et glitrende bevis på at det ikke er kvinnene som skal endre seg nå som vi har kjønnsnøytral verneplikt, det er Forsvaret og måten Forsvaret tenker på som må endres.» Videre skal han ha sagt: «Den godeste Høiback er heldigvis veldig ensom i den gruppa som fronter slike ideer. Forsvaret blir på alle måter bedre av å ha kvinner i uniform.» Herved avblåses den forskningsbaserte diskusjonen vi trenger for å få til det ministeren bør ønske; saklige forskningsbaserte svar, både som nyansering og støtte til Høibacks påstander, med sikte på forbedring av Forsvarets stridsevne med kvinner i uniform. Jeg må satse på at Høiback, hans forskerkolleger og de som vil bli forskere ikke gir seg med å stille de vanskelige spørsmålene, da får vi brukt jentenes og guttenes kompetanser best mulig!

Kommentarer til denne saken