«Finnmarkingen klorer seg fast mens han spytter mot nordvesten»

Av
DEL

LeserbrevFinnmarkingen, du finner han lengst nord.
Bak blankskurte bergknauser ytterst mot havgapet og evigheten.

Du finner han på vidda, i fjordene og under stupbratte fjell.

Finnmarkingen klorer seg fast mens han spytter mot nordvesten
og lekse opp et par saftige strofer som får selv svartbaken til å rødme å snu seg på reiret.

Finnmarkingen er stolt, ydmyk og svært gjestfri, krever lite, men har mye å gi.
Han lever i det blå lyset mellom en høy himmel og et skiftende hav.

Lynnet hans er forma av naturen gjennom generasjoner, i tusenvis av år.
Lyset fra midnattsola, mørketiden og nordlyset har gjort Finnmarkingen til den han er.

Finnmarkingen lever i et ugjestmildt landskap prisgitt elementene,
omgitt av kulde og frost, men med et hjerte fylt med varme.

Når naturen våkner og sommer brisen kjærtegner landskapet,
da går finnmarkingen på lette bein gjennom sommernatta.

Finnmarkingen lever heftig og han elsker med hele seg.

Ingen plass kan være så brutal å leve på som Finnmark.
Ingen plass er vakrere og enklere å bli glad i.

Har du først fått Finnmark i hjertet ditt
vil du alltid bære med deg litt av himmelen

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags