Det er temmelig tåkete forstillinger om hvem som er samer. Det er ulike meninger og oppfatninger om hva som skal til for å kunne betegnes som en same.

Jeg skal gi tre eksempler på det siste.

1. Ante Aikio er ansatt som professor ved Samisk høgskole i Finnmark. Han er lingvist og språkhistoriker. Aiko er same fra Finland. I 2012 ble «An Essay on Saami Ethnolinguistic Prehistory» offentliggjort. Essayet er skrevet av Ante Aikio. Her skriver han blant annet at

«Den intime sammenhengen mellom språk og etnisitet innebærer flere ting for tolkningen av tidlig samisk historie. Det er verdt å huske på at begrepet 'samisk' bare med rimelighet kan brukes om samfunn som antas å ha brukt noen form for samisk som deres viktigste medium for intern kommunikasjon i gruppen.»

I Tromsø er det flere innmeldte i Sametingets valgmanntall enn i Karasjok. Om de i Tromsø som er innmeldt i Sametingets valgmanntall ikke har samisk som sitt viktigste medium for kommunikasjon i gruppen, kan en da betegne disse som samer? Holder en seg med Aikio sin betraktning er svaret et opplagt nei.

2. Professor Ivar Bjørklund ved UiT har i «Nytt norsk tidsskrift» 1–2 /2016, en artikkel under tittelen «Er ikke blodet mitt bra nok? Om etniske konstruksjoner og identitetsforvaltning i Sapmi». Bjørklund opererer der med to hovedtyper samer. Den ene typen er den essensielle samen, dvs. at essensen eller substansen i personens kulturelle uttrykksformer (språk, levesett og livsanskuelse, seder og skikker) er så spesifikke, at dette kan identifiseres som samisk. Disse menneskene knytter sin samiske identitet til dette.

Den andre typen samer Bjørklund opererer med, er den konstruerte samen. Jeg forstår Bjørklund slik at han mener at den konstruerte samen, er den som tar utgangspunkt i bestemmelsene i sameloven om hvem som kan melde seg inn i Sametingets valgmanntall, når vedkommende identifiserer seg som same.

Og ifølge sameloven er det nok å ha en oldemor som visstnok snakket samisk, for å kunne bli innmeldt i dette manntallet. Her er avstamming/genene det sentrale elementet. Det kryr som kjent av slike «konstruerte» personer innmeldt i Sametingets valgmanntall. En del av dem er også innvalgt på Sametinget. Bjørklund forteller at det er mange samer som kritiserer «den samiske konstruktivismen». Han skriver blant annet dette: «En av kvinnene sier....det slik: De forsøker selv å finne sin samiske identitet, men hvordan kan det fremme samiskhet hvis de ikke selv vet hva det er?» Bjørklund påpeker også at det er mange som har gjort karriere på den konstruerte samen. Han skriver blant annet at «en slik dimensjon har vist seg å gi karrierebyggende muligheter, ikke minst innen kultur, media og politikk».

3. Sameloven definerer hvem som er å anse som en same. En av bestemmelsene der sier at det holder med at en har en far eller mor som har stått innmeldt i Sametingets valgmanntall, for å kunne melde seg inn i dette manntallet og bli ansett som same. I denne bestemmelsen er kravet frikoplet også fra det avstammingsrelaterte kravet om at en minst må ha en oldemor eller oldefar som snakket samisk. Spørsmålet om hvem som er å anse som er som en same har sameloven, i denne bestemmelsen, dermed gjort til et reint juridisk spørsmål.

Det sentrale og dominerende elementet i samelovens bestemmelse om hvem som er å anse som en same, er avstamming. Stortinget holdt seg med en form for rastenkning når det vedtok sameloven.

Ordet same har historiske sett, vært knyttet til det å ha samisk som sitt hovedspråk. Dette endres når sameloven blir vedtatt, med sine absurde betingelser om hvem som er å anse som samer og dermed kan melde seg inn i Sametingets valgmanntall.