Regionreformen en parodi

Av

Regionreformen er en parodi. Skjønt, den er ikke til å le av. Den er til å gråte av.

DEL

MeningerTroen på store regioner som skal erstatte de nåværende fylkene - og dermed fylkeskommunene - har karakter av religiøsitet. Tilhengerne tror selv om all fornuft sier at dette er en ekstremt dårlig løsning. De som er direkte berørt, frykter lange geografiske og mentale avstander og er stort sett motstandere av reformen. Motstanden varierer imidlertid noe i styrke og bredde fra sted til sted.

Lengst i nord er det full krise. Finnmarkingene vil bevare Finnmark som eget fylke og nekter å drøfte hvordan en sammenslåing med Troms kan finne sted.  Vi møter bare på møter som har som mål å bevare Finnmark som eget fylke, sier de. Jeg forstår dem godt.

Man kan ikke obstruere lovlig fattede politiske vedtak, sier tilhengerne av reformen. Selvfølgelig kan man det. Når flertallet på Stortinget prøver å tvinge meningsløse vedtak ned over hodet på folk uten å lytte til dem som blir rammet av vedtakene, har man ingen andre virkemidler. Da må man sette hardt mot hardt. Demokrati betyr folkestyre. Vi har riktignok et representativt demokrati i Norge, men det fins selvfølgelig grenser for hva innbyggerne skal finne seg i. Politikerne bør låne øre til protestene. Gjør de ikke det, blir de desavuert. Og politisk arbeid får et enda dårligere ord på seg enn det allerede har.

På østlandet er også motstanden betydelig. Likevel burde den kanskje vært enda sterkere og kommet klarere til uttrykk, for den foreslåtte gigantregionen "Viken" er et monstrum. Å samle Geilo, Eidsvoll, Aurskog-Høland og Hvaler i en administrativ enhet er upraktisk. Avstandene blir uoverkommelige. En slik region må basere sin virksomhet på fjernstyring. Utkantene - og de blir mange - kommer ikke til å bli hørt. Resultatet blir frustrasjon - og etter hvert apati.

Et Norge inndelt i regioner og betydelig større fylkeskommuner "vil være bedre tilpasset de samfunnsutfordringene vi står overfor og legge til rette for en styrket samfunnsutviklerrolle for fylkeskommunene", hevder regjeringen som sammen med et flertall på Stortinget tror at "større og mer funksjonelle fylkeskommuner vil styrke både lokaldemokratiet og vekstkraften", og at dette vil legge grunnlag for "bedre samarbeid med andre regionale aktører og en styrket samfunnsutvikling".

Det er ingen ting som tyder på at regioner og større fylkeskommuner vil "styrke lokaldemokratiet", enn si øke vekstkraften og lette samarbeidet. Jeg ber om unnskyldning for ordbruken, men påstandene er svada. Det ser det heldigvis ut til at stadig flere innser. Flertallet i arbeidsgruppen som skal forberede innføringen av den monstrøse Viken-reformen, har fått kalde føtter og vil legge arbeidet på is. Eller i hvert fall vente og se hva Stortinget kommer til når det får tenkt seg om.

Men det vil ikke mindretallet. Mindretallet vil ha konsekvensutredning. Å vurdere mulige konsekvenser før man gjør noe, er klokt. Men i denne saken er konsekvensene åpenbare. Ved å skrote det monstrøse prosjektet "Viken", unngår man å gjøre en kjempebrøler. Man unngår å lage en region som marginaliserer store deler av befolkningen i det sørøstlige Norge. Man unngår rett og slett å iverksette en "reform" som raskt vil vise seg å skape problemer for innbyggerne, hvor de folkevalgtes innflytelse vil være minimal, og hvor makt og myndighet overlates til administrasjonen.

Når en region som "Viken" med tilhørende byråkrati først er etablert, er utviklingen så å si umulig å snu. Man må derfor være føre var, og sette ned foten mens det ennå er tid.

Heldigvis ser det - som sagt - ut til at stadig flere forstår dette. Hør på motstanderne og skeptikerne før det er for seint. Denne oppfordringen går spesielt til Kristelig Folkeparti som av en eller annen uforståelig grunn ser ut til å ha utpekt seg selv til regionreformens redningsmann. Bidrar de til å sette denne reformen ut i livet i strid med alle erfaringer, all fornuft og i strid med befolkningens ønsker, kan partiet, som allerede nå vaker ved sperregrensen, pådra seg banesår.

Vel er det slik at Kristelig Folkeparti tror på et liv etter døden. Men noe slikt fins nok ikke i politikken. Partiet bør derfor spørre seg hvor klokt det er å satse sin eksistens på et prosjekt som med stor sannsynlighet vil vise seg å være det mest meningsløse tiltaket, og den største floppen, i nyere norsk historie. Etableringen av regionen "Viken" er dårlig gjennomtenkt og et gigantisk eksperiment. Synes Kristelig Folkeparti at det er noe å ofre sitt politiske liv for?

Som sagt: Ta til fornuften. La tanken om et gigantisk "Viken" lide en nådefull død! Tanken om et kjempe-"Viken" burde aldri vært tenkt. Sørg nå for å skrinlegge den i tide. Og for all del: La Finnmark leve. Der er avstandene lange nok som de er. Og skulle regjeringen stå på sitt og erklære "alt eller intet", så gi den "intet". Det har ingen noe å tape på. Kanskje bortsett fra de to trøndelagsfylkene. Men de vil slå seg sammen uansett. Det burde de gjort for lenge siden. Men la resten av landet slippe å bli tvangsregionalisert. Tvangsekteskap fører oftest til ulykke og elendighet.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags