Mer enn sutring som binder finnmarkinger sammen!

Av

Vi lever i et sutresamfunn.

DEL

LeserbrevHva binder finnmarkinger sammen? En pakistaner fra Varanger som snakker norsk, går i lusekofte, feirer norsk jul og kanskje til og med går i kirken julaften, blir ikke regnet som ordentlig norsk. Vi over 70 år snakker fremdeles om de og vi. Dette er en debatt vi ikke blir ferdig med. Med den innvandring vi har hatt og den globalisering vi står overfor, er vi blir vi nødt til å drøfte og forholde oss til hvordan vi sikrer et fellesskap som kan romme mangfold og ulikheter på en positiv og god måte. Finnmark må ikke ende med at bli et geografisk område høyt mot nord hvor forskjellige grupper lever i parallelle samfunn. Vi må forstå hverandre, ikke bare språklig, men også når det gjelder hverandres handlinger og levemåte.

Hva binder oss sammen her nord? Det er ikke religionen. Men flagget da? Hvor norsk er egentlig identitetstegnet flagget? Ikke så mye. Korset er i hvert fall importert fra Rom. Og hva Gud og Allah angår, så er vel heller ikke de typisk norske?

Men noe må det være et eller annet som binder oss sammen. Jeg tror det er all klagingen. For vi lever i et sutresamfunn. Grunnen til misnøyen er kanskje at vi har for store forventninger til livet? God økonomi, god helse, et meningsfylt liv med lykke og kjærlighet er nærmest en selvfølge for oss som lever i oljenasjonen Norge. Vi har fått en kravkultur som de fleste mener er helt naturlig. Og får vi ikke det vi mener vi har krav på, går vi til klagemuren. I Jerusalem klaget de til Gud. Her i Varanger vet vi ikke helt hvem vi skal klage til. Men ofte går klagen til politikerne eller VG, TV2, denne avisen eller våre folkevalgte! Og noen sender vel også klagen til en høyere makt av og til`?

I vårt sutresamfunn er de gamle idealene i ferd med å rakne. De gamle idealene eller dyder som de gamle snakket om, ærlighet, redelighet, mot, tapperhet og nestekjærlighet er fremmedord, fjernt fra vår virkelighet.

Likevel tror jeg at det fremdeles er mye ressurser i til et mer rettferdig og varme dypt nede i den nordnorske folkesjelen. Og denne røsten er langt viktigere enn stemmene børsen! Våre forfedre som vokste ut av fattigsamfunnet og bygde opp et samfunn hvor de tok vare på hverandre og brydde seg. Alt var selvsagt ikke like rosenrødt, men de gamle bygde på solide verdier som nå må læres på ny og vedlikeholdes. På arbeidsplass, skole, i familien og i vennekretsen, i lag og foreninger og gjennom politisk virksomhet fikk de en livserfaring og en trygghet bygget på verdier og normer. Det er dette limet som etter min mening nå er i ferd med å løsne.

For velferdsstaten hvor det offentlige skal gjøre alt for oss fra vugge til grav har liten plass til de gamle dyder. Men vi mister kontakten med det dypeste i oss, hvis vi ikke stiller spørsmål om hva som virkelig betyr noe for oss og hva vi lengter etter. De energiske og handlekraftige dyder må bli en naturlig del av vår hverdag. Den norske borger har et personlig ansvar. Og skuffelser, nederlag og sorg er en del av livet. Og døden. Men markedsføringen av det gode liv har og vil fortsatt skape urealistiske forventninger om hva livet vil bringe.

Det er snart kommune- og fylkestingsvalg. Mye av valgkampen her i Finnmark vil bære preg av fylkessammenslåingen med Troms og den økte sentraliseringen, Det er for langt til makten i Oslo! Men det hjelper ikke å finne en klagemur så vi kan sutre. Historien har vist at finnmarkinger ikke gir seg, de står på og skaper en motkultur. De gir aldri opp! Og det er nettopp slike innbyggere Finnmark trenger nå!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags