Flyktningers lidelse er sekundært for Norge

Norsk asylpolitikk de siste stortingsperiodene først og fremst handlet om hvordan vi skal holde de resterende 99,99 prosentene unna. Dette målet har helliget mange uakseptable midler, skriver Andrea Simonsen.

Norsk asylpolitikk de siste stortingsperiodene først og fremst handlet om hvordan vi skal holde de resterende 99,99 prosentene unna. Dette målet har helliget mange uakseptable midler, skriver Andrea Simonsen. Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

LeserbrevOver 65 millioner mennesker i verden er på flukt. Mantraet til landet med verdens største sparegris har vært at man skal møte disse på en «streng og rettferdig» måte. I virkeligheten betyr det så inhumant at vi er enda et land flyktningene må frykte.

Uakseptable midler

Stortinget har bestemt at under en tidels prosent av dem som trenger beskyttelse skal ønskes velkommen hit i år. I stedet for å bidra mer har norsk asylpolitikk de siste stortingsperiodene først og fremst handlet om hvordan vi skal holde de resterende 99,99 prosentene unna.

Dette målet har helliget mange uakseptable midler. Vi tvangsreturnerer flyktninger til land som FN definerer utrygge, også barn som ikke husker noe annet enn Norge. Vi låser mennesker som ikke har fått oppholdstillatelse, men som heller ikke kan returneres, til et liv som statsløse i stedet for å la dem bidra i samfunnet.

Vi gir barn som flykter hit alene, midlertidig oppholdstillatelse, slik at de må leve i frykt til de blir 18 år og sendes ut. Vi har strammet inn mulighetene til å få permanent opphold og familiegjenforening. Vi har lovhjemmel for å frata nye statsborgere passet hvis det oppdages at det ble gjort feil under søknadsprosessen. I Norge er en ny borger en annenrangs borger, som aldri kan være trygg. Advarsler fra fagmiljøer om at tiltak hemmer integrering og bryter menneskerettigheter, faller for døve ører. 

Farligere verden

Det er ikke bare fremmedfrykt som brukes som appell for denne politikken, innstramningene argumenteres også for som det mest pragmatisk solidariske. Fordi det er ressurskrevende å behandle asylsøknader og integrere nye borgere, bør vi heller bruke pengene på å hjelpe folk «der de er», mener våre største partier.

Det er imidlertid langt fra noe likhetstegn mellom at asylsøkere holdes unna Norge, og at verden blir et bedre og tryggere sted for folk på flukt. Antallet flyktninger i verden er det høyeste siden andre verdenskrig, behovet for mottakerland er desperat. At asylsøkertallene til Norge allikevel er de laveste på 20 år, og var Europas mest synkende i 2016, er det i hovedsak to grunner til i min mening. Den ene er avtalen mellom EU og Tyrkia, som gjør at færre slipper inn i Europa totalt. Norge har gjort alt annet enn å skape alternative, trygge veier hit. Den andre er at vi har gjort oss selv til enda et land flyktningene må frykte. I april i fjor bestemte fransk domstol at en ung afghaner ikke kunne sendes tilbake til Norge, på tross av internasjonale avtaler. Fordi han sannsynligvis ville bli møtt med menneskerettighetsbrudd her.

Jo lenger vi utsetter klimakampen, desto vanskeligere vil situasjonen blir

Samtidig som vi gjør verdenskartet ett land mindre for flyktninger som trenger beskyttelse, bidrar Norge stort til at det blir flere av dem i verden. FN anslår at global oppvarming vil sende 200 millioner mennesker på flukt innen århundret er omme. Dagens flyktningkrise blir puslete i forhold. Jo lenger vi utsetter klimakampen, desto vanskeligere vil situasjonen bli. Allikevel fortsetter vi å gamble på at Parisavtalen ikke holdes, ved å satse på olje det ikke er plass til innenfor klimamålene.

Solidaritet over landegrenser

Ingen land kan redde alle mennesker som flykter, men det legitimerer ikke at vi jobber på høygir for det motsatte. Vi kan ikke fortsette å godta at Norge tjener penger på å tvinge mennesker på flukt, samtidig som vi bygger enda høyere murer rundt oss selv. Politikernes solidaritet kan ikke stoppe ved våre egne landegrenser.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags