Gå til sidens hovedinnhold

Eldreomsorgen i Finnmark – en viktig valgkampsak!

Artikkelen er over 3 år gammel

– Det eneste som er sikkert er jo at vi alle en gang skal dø. Derfor kan det være viktig å stille spørsmål om vi er i gang å avvikle døden på 1. eller 2. klasse, skriver Knut Sand Bakken i dette innlegget.

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Fordelen med å bli eldre avtar som kjent med alderen. Jeg tilhører en generasjon som selv vil være med på å utforme landets eldrepolitikk. For den som har skoen på, vet hvor den trykker! Eldreomsorgen blir nok også denne gangen en av de store valgkampsakene. Den mobiliserer sterke følelser hos mange av oss. I Finnmarken leser vi dårlig eldreomsorg i mange finnmarkskommuner. For den er ikke som den skal være. I enkelte kommuner står den til stryk! Finnmarken bør følge opp dette fremover!

På samme måte som andre må vi eldre selv bestemme hvordan vi skal innrette våre liv. Eldre mennesker er like ulike som andre, både i bakgrunn, helse og kultur. Fremtidens eldre vil bli en stadig mer mangfoldig gruppe mennesker. Derfor trengs det varierte helse- og omsorgstilbud.

Eldreomsorg er noe langt mer enn sykehjemsplasser! Men de er likevel viktige, både for livs- og dødskvalitet. Mange sykehjem mangler en god omsorg og pleie av døende. Det er viktig å ha omsorg for hele mennesket! Vi har alle krav på en livskvalitet, også i vår siste livsfase. Det har de siste årene heldigvis blitt en debatt om hvilke verdier som skal prege vårt samfunn, I denne debatten bør det etter mitt syn også fokuseres på en anstendig dødskvalitet. Det eneste som er sikkert er jo at vi alle en gang skal dø. Derfor kan det være viktig å stille spørsmål om vi er i gang å avvikle døden på 1. eller 2. klasse. Det må være like muligheter for alle, også når det gjelder døden.

Døden er fremdeles tabubelagt, også på enkelte sykehjem. Der dør ikke folk, de sovner stille inn. Hvorfor er vi så redde for å snakke om døden og tale med de gamle om det å dø? De ansatte der har kjennskap til den omsorg som er nødvendig for en døende, både når det gjelder smertelindring, psykologisk, åndelig og sosial støtte!

Det bør ikke ties om det som vil skje. Den tid at sykehjemsbeboere etter et kort opphold vil flytte hjem til sin tidligere bolig er forbi, selv om det har vært et politisk ønske.

På mange måter opplever jeg at vi i det siste tiåret gått fra en eldreomsorg til eldreservice. Eldreomsorg handler om at fellesskapet gir oss litt tilbake av det vi har ytet til samfunnet. Det er det som f.eks. er tanken bak folketrygden. Vi har som samfunnsborgere ytt noe til samfunnet som vi i vår alderdom kan nyte godt av, ja fellesskapet yter omsorg i form av økonomi og ulike velferdsytelser når vi blir eldre. Men de er ikke den primære tanken bak eldreservice. Her er det langt på vei tale om varer eller ytelser om varer eller ytelser på en hylle som vi kan be om. Og varene, omfang og bruk er bestemt av hva vi trenger i et omsorgs perspektiv og selvsagt av de økonomiske rammer.

De som ønsker det skal få anledning til å bo i egen bolig, men samtidig skal alle eldre ha trygghet for at de skal kunne komme på sykehjem den dagen behovet oppstår og fastlegen mener det er det eneste riktige. Flere plasser og ansatte må bli noe mer enn tomme løfter! Og fremfor alt: Sykehjemmet må være et hjem. Det er ofte et sted for oppbevaring uten nærhet og varme hender. For de siste årene har sykehjemmene blitt tappet for omsorgshender. Med alle historiene vi hører om feilernæring og feilmedisinering, trengs det både flere hender og kompetanseløft i sykehjemssektoren. Geriatri er ikke særlig høyt verdsatt innen medisinen, men blir viktigere og viktigere jo eldre befolkningen blir. Tiden er overmoden for forbedringer. Brukeren må i langt større grad få innflytelse på hva som skal gjøres når hjelpen kommer. «Stoppeklokkeomsorgen» tilhører fortiden!

Hjemmetjenestene må ha kapasitet til å dekke eldres behov for praktisk bistand og pleie i hjemmet. Det bør tildeles tilstrekkelig antall timer med hjemmehjelp, slik at den enkelte bruker i samarbeid med

hjemmehjelpen kan bestemme hva som skal gjøres. Velferdsteknologi kan gi den enkelte bruker til større selvstendighet og en bedre livskvalitet, men kan aldri erstatte varme hender. Men tekniske hjelpemidler kan lette hverdagen, både for den ansatte og beboeren. Hjemmetjenesten bryter stadig fartsgrensen. Går det for fort, øker faren for feil og farlige situasjoner. Og den eldre vet aldri hvem som kommer- hvis det da i det hele tatt kommer noen.

Selvsagt må fremtidens eldreomsorg forholde seg til nye utfordringer. Men ikke alle gamle klarer å sette seg på skolebenken får å få innføring i bruken av internett. Denne kunnskapen er jo nødvendig for å følge med. Banken skal ha betaling hvis jeg kommer med regninger som skal betales. Kundebehandleren viser til at det er langt enklere å bruke nettbank! Men det er ikke så lett for en 90 åring å lære det. Og melding om trygd kommer ikke lenger i posten. Du må gå inn på nettet for å se om den har kommet.

Dagens eldreomsorg trenger virkelig et løft! Og mulighetene for å gjøre den bedre er til stede. Det er spørsmål om det er vilje. En verdig alderdom må bli mer enn fagre ord. For det handler om å leve! Trygghet og verdighet må prege vår eldreomsorg. Det skal være godt å bli gammel, også i landets nordligste fylke!

 

Kommentarer til denne saken