Eiendomsrett i Karasjok – mekling eller domstolsbehandling?

DYRE RETTSKARTLEGGING: – Hva om man i stedet brukte 200 millioner kroner til tiltak i Finnmark som kommer hele befolkninga til gode i stedet for å ødsle bort samme beløp på ei splittende og ørkeslaus rettskartlegging, skriver Oddmund Enoksen.

DYRE RETTSKARTLEGGING: – Hva om man i stedet brukte 200 millioner kroner til tiltak i Finnmark som kommer hele befolkninga til gode i stedet for å ødsle bort samme beløp på ei splittende og ørkeslaus rettskartlegging, skriver Oddmund Enoksen. Foto:

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Hvis Finnmarkkommisjonens flertallskonklusjon om at Finnmarkseiendommen (FeFo) ikke har eiendomsretten til grunnen i Karasjok blir stående, vil hele fundamentet for Finnmarksloven være borte.

Det vil derfor være riktig at spørsmålet om eiendomsrett tas videre til Utmarksdomstolen i Finnmark slik FeFos direktør Jan Olli har anbefalt overfor sitt styre.

Mekling som alternativ til domstolsprøving?

Mange av dem som jubla over at flertallet i Finnmarkskommisjonen konkluderte med at FeFo ikke hadde eiendomsretten i Karasjok, har i ettertid lansert mekling som et alternativ til ei rettssak for Utmarksdomstolen. Det er ikke vanskelig å skjønne grunnen til dette: Tilhengerne av privatisering og oppstykking av eiendomsretten i Finnmark, frykter at flertallskonklusjonen ikke vil overleve ei rettslig behandling i Utmarksdomstolen og en mulig påfølgende runde i Høyesterett.

Det kan høres tilforlatelig ut med mekling i stedet for rettssak. Men det er fleire grunner til at mekling i dette tilfelle ikke er noe reelt alternativ.

Hjemmelen for mekling er Finnmarkslovens § 35. Bestemmelsen var en av fleire bestemmelser som kom inn i loven etter forslag fra et flertall i justiskomiteen. Det foreligger derfor ingen forarbeider fra departementet slik det normalt er for nye lover. Justiskomiteens flertall har imidlertid sagt noe om i hvilke tilfelle mekling kan være aktuelt.

«Det legges opp til at uklarheter og mindre uenigheter kan løses gjennom forhandlinger».

Slik omtaler komitéflertallet § 35 i innstillingas punkt 7.2.1.

Spørsmålet om det er FeFo eller andre som har eiendomsretten til grunnen i Karasjok kommune, er det ikke mulig å redusere til et spørsmål om «uklarhet» eller «mindre uenighet». Aleine størrelsen på grunnen i Karasjok – så vel absolutt som relativt (i forhold til resten av Finnmark) – tilsier at det her ikke handler om en mindre uenighet. I tillegg kommer den presedens som det er grunn til å anta vil følge for de neste utredningsfeltene i Kautokeino og Tana hvis kommisjonens konklusjon for Karasjok skulle bli stående.

Justiskomiteens flertall uttaler følgende om meklinga i sin merknad til §35:

«På denne måten sikrer man etter f l e r t a l e t s mening at det kun er de reelle konfliktene som bringes inn for utmarksdomstolen.»

At spørsmålet om FeFo eller andre eier grunnen i Karasjok er en reellkonflikt, kan det vel knapt være noen tvil om.

Det er på denne bakgrunn på det reine at mekling i medhold av Finnmarkslovens § 35 ikke er noe egna alternativ til videre behandling i Utmarksdomstolen.

Finnmarkslovens fundament vil forsvinne

Det var ved vedtakelsen av Finnmarksloven overhodet ikke tatt høyde for at rettskartlegginga som justiskomiteens flertall foreslo og som Stortinget seinere vedtok, kunne resultere i at FeFo «mista» eiendomsretten til størstedelen av de indre områdene i Finnmark. Både justiskomiteens flertall og flertallet på Stortinget la til grunn at det i all hovedsak bare ville være bruksrettigheter som ville bli tilkjent andre enn FeFo.

Dette forhold er tidligere i år påpekt og grundig dokumentert av Jens Edvin A. Skoghøy. Og man finner solid støtte for dette hvis man leser hva representantene for flertallet på Stortinget uttalte i debatten da Finnmarksloven ble vedtatt.

Justiskomiteens flertall uttalte følgende i si Innstilling:

«På bakgrunn av det kollektive preg som mye av utmarksbruken i Finnmark har, og de ulike brukergruppene og bruksmåtene som ofte er representert i det samme området, er det imidlertid etter f l e r t a l e t s mening god grunn til å tro at det bare i meget beskjeden grad vil bli kartlagt privat, individuell eiendomsrett til utmark. Det dominerende vil etter f l e r t a l e t s oppfatning trolig være kollektive bruksretter av ulike slag.»

Kristelig Folkepartis Finn Kristian Marthinsen sa følgende i Stortinget:

«For det andre vil jeg minne om at identifikasjonsordningen kun innebærer at den bruk av grunnen i Finnmark som har foregått gjennom lang tid, nå blir formalisert gjennom rettigheter til individer og grupper. Alle som kjenner fylket, vet at det først og fremst blir snakk om å anerkjenne kollektive bruksrettigheter.»

Arbeiderpartiets Knut Storberget uttalte dette:

«Etter Arbeiderpartiets oppfatning er det nettopp slik at når man snakker om de eksisterende rettigheter i Finnmark – og det er det vi snakker om – vil den styremodell som er valgt, bidra til at denne eiendommen i størst mulig grad vil være samlet, og at rettighetshaverne føler at det blir ivaretatt, fordi man nettopp har den makta man har i styret.»

Høyres Erna Solberg sa det slik:

« På grunnlag av ny rettspraksis er det grunn til å forvente at det kan bli fastslått atskillige selvstendige bruksrettigheter på Finnmarkseiendommens grunn, men det er lite trolig at det skjer noen sterk oppdeling av eiendomsrett til mesteparten av utmarksarealene i fylket.»

Og til slutt kan det være grunn til å referere hva Finnmarks egen stortingsrepresentant Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) sa i debatten:

«Er det så grunn til å frykte at det finnes mange slike eierrettigheter? Nei. I Troms og Nordland har en slik kommisjon vært i arbeid i årevis. I ett eneste tilfelle har det blitt slått fast eiendomsrett.»

Samme Schjøtt-Pedersen var krystallklar om konsekvensene hvis hans forutsetning mot formodning ikke skulle slå til:

«Dersom det skulle bli identifisert rettigheter knyttet til tradisjonell samisk bruk og forvaltningen av disse blir lagt utenom Finnmarkseiendommen, vil derfor et vesentlig premiss for organiseringen av Finnmarkseiendommen være borte.

Det er altså ikke mulig først å begrunne den styresammensetning som nå vedtas ut fra mulige ikke-identifiserte rettigheter, og så legge forvaltningen av påviste rettigheter til andre organer. Da rakner hele konstruksjonen.»

Forvaltning uten eiendomsrett?

Det er også kommet innspill om at FeFo bare kan fortsette å forvalte grunnen i Karasjok, men da basert på inngåelse av en avtale med den nye grunneieren.

Dette forslaget er åpenbart meint å skulle berolige de som frykter at det vil medføre store kostnader om Karasjok skal etablere et eget forvaltningsapparat. Og det er nok også tenkt som en måte å sukre pillen for innbyggerne utenfor Karasjok som vil miste rettigheter i kommunen.

Men hvis man tenker seg at alt nærmest skal fortsette som før selv om grunnen i Karasjok skifter eier, må man jo spørre seg hva som er vitsen med rettskartlegginga og hvorfor mange slåss så hardt for å frata FeFo eiendomsretten. – Er det bare snakk om symboler og prinsipper og ikke realiteter?

Alternativ pengebruk

Utgiftene til Finnmarkskommisjonen koster staten rundt 14 millioner kroner. Hvert eineste år. Før rettskartlegginga er ferdig, vil kommisjonsutgiftene ha passert 100 millioner kroner.

I tillegg kommer utgiftene for Utmarksdomstolen og til advokatene som også betales av det offentlige. Før det er satt sluttstrek, er det grunn til å anta at det også her vil nærme seg nye 100 millioner kroner.

I en situasjon hvor Troms og Finnmark fylkeskommune ikke har penger til å opprettholde strengt nødvendige båt- og bussruter i Finnmark, hvor utkantene i Finnmark stadig får redusert sine tjenestetilbud og hvor folketallet i fylket er på full fart nedover, er det kanskje på tide å stille følgende spørsmål:

– Hva om man i stedet brukte 200 millioner kroner til tiltak i Finnmark som kommer hele befolkninga til gode i stedet for å ødsle bort samme beløp på ei splittende og ørkeslaus rettskartlegging?

– Når folk i Finnmark i mange generasjoner har levd med staten som grunneier, og de siste knapt 15 åra har levd rimelig godt med FeFo som grunneier, kan det ikke da være en idé å la den etablerte ordninga få fortsette i bytte med økte statlige overføringer?

Politikerne i Finnmark er herved utfordra.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken