Gå til sidens hovedinnhold

Hva skjer i Karasjok prestesokn?

Artikkelen er over 5 år gammel

– Forholdene i Karasjok prestesokn er verre enn det som nå har kommet ut.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Saken om sogneprest Franziska Förster i Kárášjohka som ble nektet å være prest på en gudstjeneste i Láhpoluoppal kapell fikk oppmerksomhet i nordnorske medier og i Oslo, hvor blant annet Dagbladet omtalte saken. Norges Samemisjon, som eier kapellet, godtar nemlig ikke kvinnelige prester. Det er uakseptabelt å diskriminere en prest på grunn av kjønn. Skal det være likestilling, så bør Norges Samemisjon heller ikke godta mannlige prester fra den norske kirken.

Denne misjonen mener at det ikke er diskriminering de bedriver, men det er det jo om ikke de mannlige prestene også utelukkes. Den kvinnelige presten er godt kvalifisert. Men denne historien er bare toppen av isberget. Forholdene i Karasjok prestesokn er verre enn det som nå har kommet ut. Den såkalte Samemisjonen og dens disipler har skapt vansker for kirka de tre årene presten har hatt sitt virke i Karasjok kirke.

I mai måned ryktes det at soknepresten Franziska Förster var sykemeldt. Sannheten var at hun var permittert med lønn, mot sin vilje, av hennes overordnede, prosten. Dette var gjort, sannsynligvis for at prosten kunne samarbeide med Samemisjonen og avholde gudstjenester i deres kirkebygg i løpet av sommeren. Samemisjonen, en privatkirketjeneste, har lokaler i Láhpoluobbal, Sennalandet, Smørfjord, Lakselv, Børselvfjellet, Šuoššjávri, Kárášjohka, Ifjordfjellet, Tanabru og Nesseby, samt lokalradioen DSF-radio i Kárášjohka.

I tillegg har presten i løpet av sine tre år blitt motarbeidet av noen av de ikke-geislige ansatte i kirken. I løpet av disse årene har de utviklet en ekskluderingsstrategi mot soknepresten.

I påsken i år under ”samtalen” med konfirmantene var det mange i menigheten som stusset over at soknepresten ikke var tilstede slik det har vært i alle tidligere år. Det viser seg at menighetspedagogen/kateketen hadde utarbeidet et skriv som hun insisterte på at presten skulle skrive under på. I skrivet krevde hun at soknepresten ikke skal være tilstede i kirken under ”samtalen” med konfirmantene. Prost Egil Lønmo protesterte ikke og ga dermed ikke presten støtte.  For fredens skyld underskrev soknepresten.

Den samme menighetspedagogen/kateketen er i 100 prosent stilling, men ifølge innside informasjon passer hun på å ikke være på jobb når presten er der. Menighets- og prostesekretær har 85 prosent stilling, og det fortelles at heller ikke sekretæren samarbeider med presten. Prostesekretæren kan også avvise forslag fra menighetsrådet med å si at hun vet best hva hennes arbeidsoppgaver er. Et ofte brukt svar fra noen av de ansatte er at slik gjør vi det ikke her.

Av dagliglederen/kirkevergen (100 prosent stilling) forventer jeg at vedkommende er en ressursperson som viser lederegenskaper for å gi underordnede beskjed om hva de skal gjøre og innenfor etablerte normer og forventninger, samt oppfatninger av hva som er folkeskikk.  Eller har det utviklet seg en stat i staten situasjon i menighetsadministrasjonen? Her bør dagliglederen/kirkevergen få hjelp av en uhildet, utenforstående konsulent som kan gå inn i miljøet for rette opp situasjonen slik den nå fortoner seg.

Det er nemlig slik at en leder som ikke makter å vise lojalitet, nøytralitet og som ikke engasjerer seg for å stimulere medarbeidere til felles innsats for de oppgaver de er satt til å utføre, bruker makten feil. Dermed er det fritt fram for å sluntre unna. Det brukes mye sykemeldinger, og noen er ofte borte fra jobben. Det er offentlige midler og felleskapets ressurser som nå går til spille på grunn av respektløse manøvrer innen administrasjonen, istedenfor å erkjenne at de ansatte først og fremst er tjenere for den befolkning som er avhengig av de tjenester og resultater som skapes. De må evne å bruke felleskapets penger bedre.

Hvem har ansvar for å undersøke hva er det som skjer i Karasjok kirke? Prestene og tolkene har Nord-Hålogaland Bispedømmeråd som arbeidsgiver. Prosten leder prestetjenesten i hele prostiet. Soknepresten leder prestetjenesten i menigheten lokalt, er med i menighetsråd/fellesråd og er tolkens nærmeste overordnede. Men hvem skal lede fellesrådsansatte på riktig vei, til samarbeid og lagspill,  når dagliglederen/kirkevergen ikke vil eller makter det?

Hva er de bakenforliggende  motiver og årsaker for de interne intriger som nå fritt kan utvikle seg? Er det nytenkning i kirken en er redd for? Eller er en imot at i kirken skal det være plass til alle? Er det motstand mot kvinnelige prester? Eller er det at Karasjok kirke i 2015 ble åpnet for Sápmi Pride etter invitasjon fra menighetsrådet i Karasjok? Kirken er åpen for alle, også for de homifile og lesbiske, mente meninghetsrådet. Prost Egil Lønmo forrettet ved denne gudstjenesten. Er det kristne fundamentalister som står bak? F.eks. Norges Samemisjon som nektet Radio DSF å sende gudstjenesten der Sápmi Pride deltok. Norges Samemisjonens begrunnelse var at de er motstandere av kvinnelig prester, samtidig som de avstår fra å ha lesbiske og homofile til stede under gudstjenesten (iFinnmark 30.05.2015).  Samemisjonen har ikke sendt gudstjenestene fra kirka etter det. De kom nemlig med et ultimatum til vedkommende som drev radioen for dem. De krevde at han bare skulle jobbe for dem, og ikke ha noe samarbeide med den kvinnelige presten. Vedkommende valgte å melde seg ut av Samemisjonen.

Jeg sendte et brev til biskop Olav Øygard i Nord-Hålogaland bispedømme 31.05.2016 om forholdene i Karasjok menighetsadministrasjon, og la ved skrivet jeg skrev om forholdene av 18.05.2016. Der informerte jeg biskopen at det som nå skjer er både imot likestillingsloven og arbeidsmiljøloven. Jeg håpet at biskopen vil ta henvendelsen på alvor, men jeg vet at han ikke har tatt kontakt med presten. Prosten er prestens sjef, kanskje han er blitt alarmert, men ikke gjort noe. Lignende forhold var det også i Deatnu/Tana menighetsadministrasjon, men presten Janoš tok opp problematikken med det resultat at vedkommende som jobbet mot presten, ble avsatt.

Utviklingen i menighetsadministrasjonen er ikke akseptabelt. Det har gått så langt at ansatte sykemelder seg eller møter ikke på jobb i kirka når presten er der.  Presten har ikke valgt å gå aktivt inn i problematikken ved å ta opp kampen, slik presten Janoš gjorde det i Deatnu/Tana med lignende forhold. Menighetsansatte gir ingen informasjon utad, og dermed kan de i hemmelighet forsette sin virksomhet. Vi må få slutt på denne taushetskulturen. Jeg har ingen forståelse når prosten vil koste all kritikken under teppet. Det er vi folket som nå krever en endring, og vi kan ikke målbindes eller tvinges til taushet. Som kirkesoknemedlem har jeg ikke samvittighet til å la dette forsette uten å si ifra om de kritikkverdige forholdene som nå hersker i menighetsadministrasjonen. Her må det kostes grundig i krokene.

Soknepresten er vennlig og omgjengelig, viser stor omsorg, er lett å samtale med og setter særlig barn og ungdom i menigheten i fokus. Hun er godt likt. Hun har lest samisk ved Samisk Høgskole i Kautokeino og viser stor interesse for samisk kultur. Det som nå skjer er ikke verdig vårt samfunn.

Samemisjonens kvinnefiendtlig holdning skjemmer ut oss samer. Det er på høy tid at denne misjonen avvikles eller at de i rettferdighetens navn stryker ”same”  i sitt navnebruk. I 2016 har vi ikke bruk for en misjon som skal misjonere i vårt navn, og med holdninger fra middelalderen.

 

Kommentarer til denne saken