Gå til sidens hovedinnhold

«Debatten om borgerlønn for samer demonstrerer hvorfor velferdsytelser bør være mest mulig universelle»

Artikkelen er over 3 år gammel

– Problemstillingen kan bli enda tydeligere når sannhetskommisjonen har gjort sitt arbeid, skriver artikkelforfatteren.

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Borgerlønn må per definisjon inkludere alle. Å ha nok til livets opphold burde være en menneskerett som omfavner samer så vel som alle andre. Hvis bare noen skulle motta en slik ytelse vil det nøre opp under gruppemotsetninger, svekke limet i samfunnet og undergrave ytelsen selv. Inga Evelyn Gaup, andrekandidat til sametingsvalg for Šiella i Nordre valgkrets, satte i gang debatten med sitt innlegg i favør borgerlønn for samer. Så vidt jeg kan se skrev hun ikke noe om å utelukke samiske eller andre grupperinger, men likevel virker mye av den påfølgende debatten å ha dreid seg om tolkninger og utspill rundt hvem som skal ha rett på en slik ytelse. Når man i tillegg ser grumset og krangelen som dukker opp i kommentarfelt understreker det i et nøtteskall hvorfor ytelser bør være universelle.
 

Det opprinnelige argumentet for borgerlønn falt dessverre raskt ut av debatten, og definisjonen likeså – dette til tross for at Gaup beskrev grunntanken godt da hun kanaliserte Thomas Paine (1739 – 1809) som mente at jorden i sin ubearbeidede tilstand tilhører alle og at privat eiendomsrett forhindrer oppfyllelsen av denne rettigheten. Eiendomsbesitterne har derfor, mente han, en moralsk forpliktelse til å sikre andre borgere lik rett til naturens ressurser i form av en grunnkapital.

Dette prinsippet burde være i fokus for borgerlønndiskusjonen. Prinsippet gjelder for alle, men samenes situasjon tydeliggjør problemstillingen ettersom deres samfunn er så tett knyttet til naturressursene og har måttet håndtere konflikt og dilemmaer rundt privat og statlig eiendomsrett i lang tid. Problemstillingen kan bli enda tydeligere når sannhetskommisjonen har gjort sitt arbeid.

Borgerlønnidéen har skutt fart fordi den seiler opp som eneste gode løsning for å effektivt og demokratisk gi alle et trygt livsgrunnlag i en tidsalder der kunstig intelligens og automatisering truer etablerte inntektsmodeller. Mange tradisjonelle yrker og viktige samfunnsfunksjoner trues og sultefores fordi gevinsten hoper seg opp et helt annet sted – ofte hos de som har patent og eierskap i teknologi eller infrastruktur – ofte hos de som allerede har mest makt.

Det er urimelig om samfunnet krever at næringer – eller menneskene som jobber i dem – skal stå på egne bein samtidig som det sparker beina bort under dem. Verdiskapingen i seg selv trues ikke av automatikken – tvert imot, for jo flere funksjoner som automatiseres, jo mer kan mennesker skape i tillegg – så lenge alle har rett på nok av gevinsten til å gi dem økonomisk trygghet, vel å merke. Når penger sirkulerer slik stimulerer det igjen økonomien.

Forsøk med borgerlønn viser forbedringer i folks helse, økt livskvalitet, redusert vold og kriminalitet, samt økt likestilling, frihet og samfunnsengasjement. Og hold deg fast: Arbeidsinnsatsen går ikke ned. I områder der myndigheter og storselskaper har liten tilstedeværelse går den faktisk opp. Vårt samfunn bruker enorme midler på å investere i gruvedrift og olje, men hvorfor ikke investere i den aller mest verdifulle naturressursen vi har – mennesker!

Borgerlønn vil stimulere aktivitet og nyskaping og gjøre det lettere å starte for seg selv og få det til å gå rundt i mange tradisjonelle yrker. Derfor vil det kunne bidra til å reversere fraflyttingen industrialisering og globalisering har skapt, og få fart på lokal produksjon av varer og tjenester. Det er gøy å fantasere om alt som kan spire frem i et samfunn der alle automatisk har økonomisk trygghet.

Borgerlønn er ikke trygd. Borgerlønn kan heller ansees som et tilskudd eller en subsidie som investerer i mennesker på grunn av hva de kan få til heller enn hva de ikke får til. Mens tradisjonell trygd legger et lokk på arbeidsdeltakelse ettersom behovsprøvingen skaper velferdsfeller, fjerner borgerlønn lokket ved at man beholder ytelsen uavhengig av jobbsituasjon. Hvor destruktive slike velferdsfeller faktisk er ligger så inngrodd i manges underbevissthet at de automatisk tenker at det å motta midler er passiviserende. Men det stemmer ikke. De rike blant oss har alltid hatt privat borgerlønn i form av arv og avkastning, og når de ønsker skatteletter så tør ingen påstå at det vil gjøre dem late. Hvorfor skal det være motsatt for resten av befolkningen?

 

Kommentarer til denne saken