Jeg så en liten og beskjeden facebookposting her om dagen: «Det var koselig å gå på kafé med en venninne jeg ikke hadde sett på lenge, men jeg skulle ønske enkelte foreldre hadde passet bedre på ungene». Dette var på en liten plass, og mange andre hadde tydeligvis også vært på kafé. Det kom et par støtteerklæringer, men så tok helikoptermamma-mafiaen helt av. Den stakkaren som hadde postet innlegget fikk så hatten passet, og vel så det. Hun skjønte ikke hva det ville si å ha barn og hvor krevende de er, barn må få være barn (det inkluderer tydeligvis å løpe rundt som ville bavianer), det var kafeens feil som ikke hadde sørget for lekekrok, og hvis man ikke tåler litt støy så får man holde seg hjemme.

Så forskrudd kan man altså bli. Det er de som vil sitte og snakke og drikke kaffe i noenlunde normale omgivelser som skal holde seg hjemme, ikke de ettergivende foreldrene og trollungene deres.

Jeg jobbet i barneskolen i 1998, og på nytt i 2010. På de årene hadde 6-åringene gått fra å kunne veldig mye selv, til at mange av dem ikke engang kunne ta på seg boblebuksa uten hjelp av en voksen. Fra å sitte på plassen sin og vente på tur, til å forlange å bli hørt NÅ. Man forventer ikke at en 6-åring skal være overdrevent empatisk, de har mye igjen å lære på det området og er fortsatt ganske egoistiske, men man forventer vel heller ikke at de skal ha en tanke om at de er verdens berettigete navle?

Personlig tror jeg at mange av de høysensitive barna ikke lider under det, men av late og unnfalne foreldre. Det er selvsagt lettere, der og da, å gi etter enn å sette grenser. Men hvordan blir det senere?

De fleste foreldre gjør sikkert jobben sin. Setter grenser og lærer ungene at solen ikke kretser rundt dem. Men det er mange nok som ikke gjør det, til at for eksempel reiseselskapene ser et stort og voksende marked i barnefrie hotell. Enkelte flyselskap tilbyr barnefrie soner, og så mange som drøyt 30 prosent (2014) av nordmenn ønsker seg det. 20 prosent er til og med villige til å betale ekstra for det. Er det fordi de hater barn? Nei, det er fordi de er lei av trasskriking, sparking i setene, og foreldre som har meldt seg av.

Vi har vel alle hørt historier om barn som kommer i barnehagen i pysjen, fordi «han nektet å kle på seg». Andre som har fullt prinsesseutstyr på, fordi «det var det hun ville ha i dag». Foreldre som anklager barnehagen for å være dårlig når prinsen/prinsessen ikke trives, mens den egentlige grunnen er at ungen ikke liker å få regler. Foreldre som fortviler til helsesøster når barnet ikke vil spise noe annet enn makaroni, og får akkurat det når han har hylt litt.

En forholdsvis ny og populær «diagnose» foreldre med umulige barn tyr til, er «høysensitiv». Ungen er ikke bortskjemt og selvsentrert, men mer sensitiv enn nesten alle andre. Det skal liksom forklare hylingen når han ikke får det som han vil, at han ikke vil dele leker med andre, at han blir sur og trekker seg vekk ved tilsnakk og at han stort sett får gjøre som han vil.

Personlig tror jeg at mange av de høysensitive barna ikke lider under det, men av late og unnfalne foreldre. Det er selvsagt lettere, der og da, å gi etter enn å sette grenser. Men hvordan blir det senere? Hvordan skal det gå med barn som ikke har lært empati, som er vante til øyeblikkelig tilfredsstillelse, som tror de er unike (i foreldres øyne skal de selvsagt være unike, men resten av samfunnet ser det ikke slik) og som ikke har erfart at noen kan si «nei» til dem? Som ikke har lært å kjede seg (å sitte stille på en kafé er grusomt kjedelig når man er fem), eller oppfattet at de ikke er sjef over alle sjefer?

Jeg vet ikke. Men de foreldrene som tror de er grei og supermamma/superpappa ved å gjøre ting på den måten, bør sette seg inn i forskningen på området. De som bare er late, må jaggu ta seg sammen! Har du valgt å få barn, så får du ta jobben også!

Damen som postet statusen jeg nevnte i begynnelsen, endte med å slette den. Ikke fordi hun på noen måte hadde feil, men hvem gidder? Hun velger sikkert voksenhotell, og tar en barnefri sone på fly hvis det tilbys.

Ikke fordi ungene er monstre, men fordi foreldrene kan være det.