– Kvinnen ble sur fordi den eldre damen sa ifra til barna at hun ikke ønsket å bli slått i huet med styret på sparkesykkelen

Det handler også om at alle vi andre ikke ønsker å måtte oppdra dine barn for deg, skriver Nann Jovold-Evenmo.

Det handler også om at alle vi andre ikke ønsker å måtte oppdra dine barn for deg, skriver Nann Jovold-Evenmo.

Av

Ungene satt og fniste i setet, fortsatt med sparkesykkelen i setet.

DEL

FinnmarksdebattenJeg satt på toget, og jeg kan ikke si at tog er mitt favoritt-transportmiddel da jeg lider av ekstrem togskrekk. Men det er noen ting jeg likevel merket meg denne dagen på toget; Barns manglende oppdragelse i det offentlige rom.

På toget kommer en kvinne med tre barn, de er åpenbart hennes, og i alderen 2 til 6 år. De skal da på en trampolinepark. Ett av barna har da med seg en sparkesykkel, som dette barnet på død og liv skulle ha opp i setet! Der hadde hun og sin lillesøster den mellom seg, og styret ble stående og slå en eldre dame i hodet. Damen ba dem slutte, og det ble ramaskrik. Kvinnen, som til nå hadde sittet med trynet sitt ned i en smarttelefon, ble sur fordi den eldre kvinnen sa ifra til barna at hun ikke ønsket å bli slått i huet med styret på sparkesykkelen. Ungene satt og fniste i setet, fortsatt med sparkesykkelen i setet.

Jeg ble forbannet, og sa at for det første har man ikke en skitten sparkesykkel i setet, fordi den er skitten, og for det andre så tar man hensyn til andre mennesker, og sørger for at de ikke får den i hodet. Kvinnen snudde seg da til meg og sa «jeg har fri barneoppdragelse». Da tente jeg på alle pluggene og spurte om hun i det hele tatt brukte huet når disse bavianene hennes plagde vettet av alle andre på toget? Hun snakket ikke til meg, forsvant ned i telefonen sin igjen med en sur mine, og ungene fortsatte å herje. Den eldre damen kom og satte seg ved siden av meg, og var takknemlig for at noen andre også hadde sagt ifra.

Jeg hadde samme dag en annen opplevelse. Jeg og en venninne satt på en kafé, mens jeg ventet på at min telefon skulle bli fikset på Eplebutikken. Her kommer en kvinne inn med to barn, og de raser rundt, presser seg frem mellom voksne mennesker med glovarm kaffe og slenger seg på et skateboard langs gulvet. Dunkende borti både den ene gjesten etter den andre.

Min venninne står der med glohet te, som hun da får over armen, pga. ungene raser forbi henne. Hun blir forbannet og sier ifra til ungene «vær forsiktig og se dere for». Moren til barna blir snyt fornærmet og tramper forbi min venninne og setter seg ved et bord med ungene. «Ja, er ikke alle som LIKER barn» slenger hun mens hun ser megetsigende på oss.

Det er ikke det at vi ikke liker barn, det er oppførselen til mange av dem vi kritiserer. I vår familie har vi en spøk om at jeg strengt tatt ikke kan fordra andres unger, men det er ikke ungene det er noe feil med; Det er manglende barneoppdragelse fra de voksne. Vi har en foreldregenerasjon som er livredd for grensesetting, og det å irettesette barna, både hjemme og i det offentlige. «Man skal avlede deres oppmerksomhet over til noe annet, og ikke kritisere dem» var det en pedagogisk riktig person som sa. Avlede oppmerksomheten? Når unger gjør noe GALT, eller oppfører seg ufordragelig, så nytter det da for pokker ikke å avlede oppmerksomheten over på noe annet. Da sier man tydelig ifra til barnet at dette er ikke en oppførsel man godtar, og at den skal opphøre. Om ungen ikke hører da, så må man faktisk gå til sterkere skyts; Eksempelvis at de IKKE får is, som de ville ha. Eller at de MÅ sitte i bilen sammen med den andre forelderen. Eller at man tar ungen i armen og geleider denne hjem.
Bedriten oppførsel skal ikke avledes, den skal korrigeres.

Et av motargumentene mot å korrigere barna og si ifra er bruken av ordet «Kritikk». Barn skal ikke ha kritikk, det skader deres selvfølelse. Da kjenner jeg at jeg himler automatisk med øynene; for barneoppdragelse er IKKE kritikk av barnet, men en korrigering av dårlig eller uriktig oppførsel. Om du ikke kan snakke til ditt barn og forklare hvorfor det ikke skal gjøre slik fordi du mener det er kritikk, så er det noe vesentlig «bonkers» med huet ditt som forelder. Kritikk og korreksjon er to forskjellige ting.

Kjefting og et «Nei!» er også to forskjellige ting.

Man knuser ikke barnas selvfølelse av å korrigere dem når de gjør noe galt, jeg vil heller påstå at ved å IKKE oppdra dem til å forstå hvordan man forholder seg til andre mennesker, så gjør man dem en bjørnetjeneste.

Om barna ikke kan korrigeres eller oppdras i det offentlige rom; da undrer jeg på hvilke egoistiske mennesker dette blir som voksne. For de lærer ikke rett og galt, de lærer ikke å ta hensyn til andre. Og de lærer at andre (voksne) skal stå på pinne for deg 24/7 mens du raser rundt.

La bavianoppførselen være igjen hjemme. Og lær ungene at de må ta hensyn til andre.

Det handler om å gi dem et godt fundament i fremtiden, og det får de ikke om du ikke veileder dem i riktig retning. Og dette med barneoppdragelse i det offentlige rom; det er meget viktig. For om du som foreldre ikke snakker til dem, hvem skal det da?

Det er faktisk ikke slik at mammapolitiet kommer løpende om du tar å ta i armen på ungen din og plasserer den på rumpa si i et togsete, eller tar fra ungen skateboardet når dere går inn på en kafé. Det handler om å faktisk vise hva som er riktig og ikke-riktig oppførsel. Barnevernet kommer heller ikke løpende av at du sier «Sett deg ned nå!» inne på en buss eller et fly.

Det handler også om at alle vi andre ikke ønsker å måtte oppdra dine barn for deg.

Vi er fremmede som skal fra A til Å, eller har lyst å sitte med en kaffekopp på kafeen uten å få den over seg fordi du ikke gidder fortelle ungen din at dette er ugrei oppførsel.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags