«Katastrofen i Finnmarkssykehuset er et faktum. Men den eneste reaksjonen fra politikerne er at de følger situasjonen nøye. Uten noen som helst indikasjon på at de har tenkt å foreta seg noe eller at de innser ansvaret». «Hvordan er det de tenker, de urørlige på toppen?» spør journalist Helle Østvik i sin Ukeslutt-kommentar «De urørlige» i Finnmark Dagblad/iFinnmark fredag 2. september. Med klar adresse til Arbeiderpartiets helseminister Ingvild Kjerkol, som ifølge Østvik har gjort seg selv fullstendig utilgjengelig for intervju eller kommentarer til denne dramatiske situasjonen.

Godt skrevet. Godt spørsmål. Men også et annet spørsmål tvinger seg frem: Hvor er de nå, de som helt åpenbart bærer hovedansvaret for denne håpløse økonomiske situasjonen; nemlig alle de andre politikerne i Arbeiderpartiet, SV og Høyre – både i fylkespartiene i Finnmark og i moderpartiene deres sentralt – som i mer enn et tiår har drevet en innbitt kamp for å forhindre en uavhengig, kunnskapsbasert, helhetlig og oppdatert konsekvensutredning av sykehusstrukturen i Finnmark?

Når vi nå ser den katastrofale konsekvensen av denne fullstendig vanvittige kunnskapsvegringen; et Finnmarkssykehus med en fullstendig skakkjørt økonomi, hører vi ikke et pip fra dem. De «vant» kampen – men skapte et konkursbo. Og nå har de på ynkeligste vis gått i dekning. Blitt usynlig. Et klassisk og pinlig eksempel på politisk ansvarsfraskrivelse.

Jeg har i gjentatte leserinnlegg flere ganger tidligere forsøkt å spørre sentrale politikere i disse partiene – som ellers i enhver sammenheng ynder å fremstå som ansvarlige og kunnskapsbaserte – hva begrunnelsen for denne innbitte motstanden mot en mest mulig opplyst debatt kan være. Ingen av dem – hverken i Arbeiderpartiet, SV eller Høyre – har imidlertid noensinne vist den ringeste interesse for å svare. Slett ikke overraskende – for hva skulle de i så fall si…? At det var viktig for dem å hindre at relevant informasjon kom frem, fordi det da MÅTTE ha ført til omfattende endringer i en for lengst utdatert og kostnadskrevende struktur fra 1950-tallet?

Tausheten er total. Med ett eneste unntak, så vidt jeg har registrert; Sylvi Jane Huseby fra Hammerfest Arbeiderparti. «Ikke mobb Finnmarkssykehuset vårt», skriver hun i et innlegg i Finnmark Dagblad/iFinnmark onsdag 31. august. Sannheten er vel heller at mange i alle disse årene tvert imot har forsøkt å redde det, ved å argumentere for en konsekvensutredning, som skulle ha sikret en mest mulig effektiv, fremtidsrettet og bærekraftig utnyttelse av helseressursene i fylket vårt. Dessverre lyktes man ikke. Og mobbing og forsøk på latterliggjøring er det nok heller de som har blitt utsatt for. Man kritiserer ikke makta ustraffet…

At Huseby nå i kjent stil prøver å omskrive historien får vi bare registrere med et skjevt smil. Etter hennes oppfatning er det visstnok Klinikk Alta – eller Alta Nærsykehus, som hun konsekvent velger å kalle det – og ikke minst altaværingene selv som er årsaken til Finnmarkssykehusets ødelagte økonomi. Et flaut forsøk på en slags alternativ sannhet, og bare nok et trist eksempel på at både hennes egen og hennes fylkespartis troverdighet for lengst er fullstendig forsvunnet. Det samme gjelder naturligvis også for Høyre og SV. For alle disse tre står Finnmarkssykehusets økonomiske kollaps som et tragisk monument over politisk udugelighet og maktmisbruk.

Et pinlig faktum er det jo også at både Fremskrittspartiet, Venstre og KrF umiddelbart løp fra sine krystallklare løfter i de foregående valgkampene om å sørge for en uavhengig konsekvensutredning, straks de selv ble en del av Ernas Høyre-regjering. I ettertid er heller ikke de spesielt interessert i å snakke om akkurat det, naturlig nok…

«Hvordan har vi kommet hit, med utilgjengelige folkevalgte som ser en annen vei og skyver ansvaret for å rydde opp over på byråkratene? Er det vårt demokrati verdig?» spør Helle Østvik til slutt i sin kronikk.

Godt spørsmål igjen. Å stikke hodet i sanden og håpe at man derved blir usynlig er i alle fall bare dumt. Den metoden er det bare strutsen som tror på. Det kalles strutsepolitikk og har aldri fungert etter hensikten. Man blir ikke usynlig. Bare grundig avslørt.