4. juli kunne vi høre i et radioinnslag fra NRK Finnmark at stadig flere sherpatrapper dukker opp i Nord-Norge, blant annet i Sørkjosen, Honningsvåg og Båtsfjord. I dag er det over 200 slike steintrapper i Norge. Dette er en trend som kan sees på som svært negativ og en lite kreativ løsning for å skape attraktivitet for regionen. Sherpatrapper er et stort inngrep i naturen og kan føre til negative konsekvenser for natur, lokalbefolkning og klima.

Bolyst og folkehelse er skalkeskjul for næringsinteresser

Pioneren for sherpatrapper i Norge, Geirr Vetti i Stibyggjaren AS, har selv sagt at trappene skulle bøte på slitasje på vise stier, dette kan sees på som nødvendig i bratt terreng der man ikke kan bruke andre med naturvennlige løsninger. Det som skulle beskytte naturen er nå blitt et middel for å skape en attraksjon, slik som Geir Hansen i Nordkappregionen næringshage selv sier i radioinnslaget 4.juli. Helikoptre blir brukt under bygging og forstyrrer dyreliv, mens steinen hentes ut fra Vestlandet og frakten krever mye CO2-utslipp. Et annet argument som blir brukt er økt bolyst og som positivt for folkehelsa. Dette tenker jeg er bra. Allikevel kan attraktivitet og bolyst realiseres på andre måter som er mer skånsom for naturen. Sherpatrapp er en måte å styre fottrafikken på slik at folk ikke tråkker i alle retninger. Men, det kan også være andre måter å hindre at stier breier seg ut. Alternative metoder er økt informasjon på skånsom ferdsel, skilting og legging treklopper over våte og gjørmete områder. Dette vil selvfølgelig ikke egne seg alle steder, men poenget mitt er at sherpatrapper misbrukes av politikere, næringsaktører, friluftsråd og andre.

Bærekraftige løsninger

Det virker som økonomisk verdiskaping alltid trumfer andre hensyn, og i stedet for å skape attraktive reisemål basert på stedsidentitet sett kopierer man hva andre har gjort. Robert Greiner i FeFo drar fram sherpatrappa i Tromsø som et eksempel på hvor mange flere folk som har gått tur opp til Fjellheisen-platået etter den ble laget. Men det har ikke vært bare positivt. For det første har folk tråkket ned vegetasjonen på siden av trappa, og ført til mer gjørme enn det var tidligere på deler av stien. For det andre er det ikke tilrettelagt for parkering ved starten av trappa som har negative konsekvenser for lokalbefolkning. Dersom økt bruk ikke følges opp av andre fasiliteter som toaletter og parkering, kan konsekvensene være mer negative enn positive.

Lokal forankring

En annen omdiskutert skjerpet trapp er i byggefasen på Lyngseidet, som er en del av et større prosjekt kalt linjen løfte. Her har lokalbefolkning og reindriften blitt kraftig forbigått. Innbyggere jeg har snakket med har ikke blitt spurt om de ønsker en trapp, og sier at det allerede er en fin sti der uten stor slitasje. Vedtaket på Lyngseidet er faktisk ulovlig, fordi det lokale reinbeitedistriktet ble ikke inkludert høringsprosessen og ikke fått mulighet til å komme med innspill. En rapport av Norsk institutt for bioøkonomi konkluderer med at sherpatrapper vil føre til stor skade på reindriften. Spesielt vil økt trafikk av folk være et hinder for reinens trekkleier og berøre deler av paringsområdet. I tillegg vil det føre til betydelig skade for sauenæringen i anleggsperioden.

Bør bygges på naturens premisser

Altså er det tilfeller der sherpatrapper ikke er utelukkende positivt for naturen, slik det er ofte hevdes. Derfor oppfordrer jeg kommuner og andre aktører til å tenke seg godt om: trenger man virkelig en steintrapp på mange kilometer? Eller kan man bruke andre midler til og samtidig være bærekraftig både for naturen og kulturen på stedet? Vi går tross alt på tur fordi vi setter pris på naturen, men sherpatrapper er nå et paradoks og burde bare bli bygget hvis det er helt nødvendig! Tenk på hva en slik endring av landskapet gjør med kvaliteten på naturopplevelsen? Og, er det slik at vi alltid skal tilpasse naturen til menneskelige behov? Jeg mener vi må endre retning til å tilrettelegge for friluftsliv og reiseliv på naturen premisser.

Kronikken er basert på personlige holdninger, men jeg ønsker å takke gode innspill fra kollegaer ved UiT med ekspertise innen friluftsliv, folkehelse, naturbasert reiseliv og naturforvaltning.