Blir Lebesby og Gamvik kommune snart veiløse samfunn?

HULL TIL BESVÆR: - Vi behøver vedlikehold, ikke markører, skriver Thomas Wøhni, i Lebesby Senterparti. Illustrasjonbildet er fra RV888 ved Reinoksevann.

HULL TIL BESVÆR: - Vi behøver vedlikehold, ikke markører, skriver Thomas Wøhni, i Lebesby Senterparti. Illustrasjonbildet er fra RV888 ved Reinoksevann. Foto:

Av

RV888-98 lever på lånt tid. Veien er ikke lengre trafikksikker, verken på kort eller lang sikt, og selv det løpende vedlikeholdet svikter.

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Vei er et tema som engasjerer. Vinterstid volder stengte og kolonnekjørte strekninger både private og næringsliv store problemer. Den kalde, gode tiden har allikevel en fordel for de kjørende. Snø og is fungerer som sparkel, og gradvis så fylles slaghull, spor, sunkne veiskuldre, telehiv og manglende asfaltkanter igjen. Bakom disse synlige skadene, ligger det enda mer alvorlige farer, som i ytterste konsekvens kan gjøre oss til veiløse samfunn.

Vedlikeholdet av fylkesvei 888 og 98 har nå blitt erstattet av en rekke kjegler og markører, som med de før nevnte skader i veibanen, sammen danner spesialetappen 888–98. Her kjører trailere og personbiler slalåm i et forsøk på å unngå treffe de verste hullene, og samtidig avverge møtekollisjoner. Det er ingen oppgave for amatører, og dette er en veistrekning jeg ikke anbefaler andre enn erfarne rallysjåfører legge ut på.

Små marginer

Møtekollisjoner er en høyst reel fare. Personlig var jeg tidligere i år mindre enn 1 sekund fra å bli grillpynt i fronten av en trailer. Ifjordsletta har siden i vår vært pyntet opp med noen kjegler som forteller at halve veibanen ikke kan benyttes. Kun kjegler, ingen skilt, og kombinasjon med at hindringen kommer i forbindelse med en bakketopp gjorde at trailersjåføren som kom imot, kanskje ikke oppdaget den før i siste øyeblikk og instinktivt dreide over i motgående kjørebane. Lykken var at jeg rakk bremse, og kjørte en bil som ikke tok skade av at grøfta ble utveien for å unngå kollisjon. For akkurat som andre steder med manglende veinett, i land som gjerne omtales med prefikset U, så er en Toyota Hilux det best egnede kjøretøyet når man skal ferdes langs 888–98.

Kjegler for vedlikehold

Kjegler for vedlikehold, akkurat som buss for tog andre steder, er den nye normalen for oss. Et slående eksempel kan være markøren som ble satt foran et slaghull i veien ved Reinoksvannet. Midt i veibanen, i en 80 sone, igjen uten noen foregående skilting, med flere nestenulykker som resultat. Der sto den, helt til en privatperson så seg lei, tok med seg en bøtte asfalt, fylte hullet og fjernet markøren. Bare et av mange eksempler hvor selv det løpende vedlikeholdet har sviktet.

Det er hvor vi har endt opp, små og store problemer ordnes med kjegler og skilt. En rygg i veibanen i bunnen av Trollbuktbakken som bør traverseres i ganghastighet, kjegler. Et steinskred i Torskefjordalen blir ikke ryddet og sikret. Man nøyer seg med å skilte ned hastigheten. Veibanen i Skogvik siger i retning av havet, kjegler. At fjellet mellom Kalak og Bekkarfjord etter sigende truer med å komme ned og ta med seg hele veibanen, ordnes med all stans forbudt skilting.

Stor verdiskapning

Det manglende vedlikeholdet får en til å tenke om vi er gitt opp, om noen forventer at vi straks pakker sammen og drar? Det ville være et enormt tap for samfunnet. Innbyggerne i de to kommunene er eksepsjonelt produktive. Verdens nordligste melkebruk, verdens nordligste hønseri, to av verdens største smoltanlegg og fiskere som på 8 bruk leverer verdier for omkring 1 milliard kroner hvert år, er bare noen av blant mange eksempler på hvilke verdier som skapes her, og som vil gå tapt, hvis vi blir veiløse samfunn.

Når skal det settes inn tiltak? 888–98 lever på lånt tid. Veien er ikke lengre trafikksikker, verken på kort eller lang sikt. Den volder skader på kjøretøy, mennesker og gods som ferdes langs den. Allikevel blir strekningen år etter år forbigått.

Veien er knust av et økende antall trailere, fullastet med alle de rikdommer vi produserer. Vedlikeholdsbehovet vokser seg ustanselig større, og bakom de lett synlige og følbare skadene, lurer faren for total kollaps.

Vi behøver vedlikehold, ikke markører. Vi behøver ny veikropp og asfalt, ikke kjegler, og vi behøver rassikring, ikke skilt. Vi behøver, at selv om sparklet straks legger seg, at vi ikke glemmer hva som ligger under og venter på oss til våren.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken