Besteforeldre i sorg

Guri Midtgard er forfatter, driver bloggen besteforeldrebloggen og har yrkesbakgrunn som sykepleier og helsesøster.

Guri Midtgard er forfatter, driver bloggen besteforeldrebloggen og har yrkesbakgrunn som sykepleier og helsesøster. Foto:

Av
DEL

LeserbrevForrige helg: Et helikopter styrter. Piloten og fem ungdommer fra Alta mister livet. Hele lokalsamfunnet er i sjokk og sorg.

Bare på et øyeblikk gikk flere unge liv tapt – ungdommer som sto på terskelen til sine voksenliv, med jobb, kanskje med kjærester, med familie og nære venner. Alle disse pårørende må nå fatte dette ubegripelige. I tida framover må de gjennomgå sorgens ulike faser. De vil vise sin smerte på forskjellig vis, for sorgens uttrykk følger ingen oppskrift.

Som besteforeldre har vi livserfaring. I noen tiår har vi kjent livet på godt og vondt. Mange av oss har opplevd å miste en eller flere nærstående personer. Vi vet litt om hva det vil si å sørge. Men å miste et barnebarn – det blir noe helt annet.

Barnebarn kan dø allerede før fødsel og som spedbarn. Småbarn, skolebarn og ungdommer kan også få livet klippet over. Årsakene kan være krybbedød, alvorlig sykdom, ulykke eller at barnet eller den unge selv velger bort livet.

Landsforeningen uventet barnedød (LUB) skriver på sine nettsider at besteforeldres sorg ikke alltid blir lagt merke til av omgivelsene. Oppmerksomhet og omsorg gis til foreldre og søsken. Som etterlatt besteforelder blir sorgen fordoblet. Man sørger over barnebarnet som er død. I tillegg er det en smerte å se sitt eget voksne barn, svigerbarn og kanskje også andre barnebarn lide så sterkt over tapet. En bestefar sa: «Jeg skulle ønske jeg kunne båret tapet for deg.» Han ønsket å fjerne byrden fra sin voksne datter.

Det er også naturstridig at besteforeldre skal overleve et barnebarn, og at egne barn skal miste sitt barn før de mister sine foreldre. Generasjonsrekkefølgen blir snudd på hodet. Jeg har sett besteforeldre gi omsorg og støtte til sine voksne barn som er sørgende foreldre. De stiller opp for andre barnebarn som har mistet søster, bror eller søskenbarn. Det er praktisk hjelp og samtaler. Noen kan strekke seg så langt at de blir slitne, og de må sette sin egen sorg på vent. Kanskje er det lurt av og til å tre tilbake, samle krefter, og tillate å tenke på seg selv og egen sorgbearbeidelse?

Å gi hjelp kan også by på utfordringer. Når man selv er i sjokk og sorg, kan man mangle krefter til å gi barnefamilien den støtten man så gjerne vil gi. Noen besteforeldre kan fra før ha svekket helse, og kan være lei seg fordi de ikke har ikke mulighet å hjelpe i denne vanskelige tiden.

Det kan også være vanskelig å snakke om tapet, selv om det er et godt forhold innad i familien. For hva er fornuftig å si? Ofte leter man forgjeves etter ordene.

Da jeg selv, for en del år siden, opplevde et uventet og smertefullt tap, var det flere som sa: «Jeg vet ikke hva jeg skal si.» Det sier egentlig veldig mye, og det var godt å høre.

Til besteforeldre som er i sorg, enten det er i Alta eller andre steder i landet, vil jeg anbefale Landsforeningen uventet barnedød sine nettsider: https://www.lub.no/den-doble-sorgen.

På Dagsrevyen kunne vi torsdag kveld se fem sorte bårebiler kjøre inn til Alta. Langs veien var det tente lys, blomster og folk som hadde møtt opp med kjærlighet. Det var et rørende og godt syn.

Mine tanker går til de sørgende, og jeg ønsker dem styrke og god helse i denne tunge tiden.

Artikkeltags