BRENT JORDS TAKTIKK: Småbyene og fiskeværene i Nord-Norge lå igjen i ruiner etter at de tyske troppene hadde trukket seg ut. I Vadsø var omtrent 70 prosent av byen ødelagt og i Vardø 85 prosent. Innover Varangerfjorden til Vest-Tana er det nesten ingenting igjen. Ødeleggelsene var slik bildet viser også enorme i Kirkenes.
Ukjent

Da motstandskvinnene kom hjem fra tukthus – den tunge veien

Følelsesstormen som møtte frigjøringsstyrkene 8. mai, vedvarte hele våren og sommeren 1945. En demning var blitt brutt. For første gang på fem lange år kunne folk puste fritt. Men ikke alle greide å ta del i jubelen. Blant dem var motstandskvinnen Ruth Hartviksen fra fiskeværet Berlevåg ytterst på Finnmarkskysten.
Av
Publisert
DEL

Artikkelen ble første gang publisert i Dagbladet i 2014 og publiseres nå av iFinnmark med tillatelse av forfatteren.

Da freden kom, lå hun syk og avmagret på et improvisert lasarett i Katrineholm i Sverige. Hun tilhørte om lag 6000 norske fanger, som i krigens sluttfase var blitt reddet fra tyske tukthus, og Ruth var kommet til Sverige med de hvite bussene tre uker tidligere, 16. april 1945. «Jeg husker godt frigjøringsdagen,» sier Ruth, som i en alder av 93 år er den siste gjenlevende av partisanhjelperne fra Finnmark. «Jeg var syk og kraftløs etter halvannet år i tukthus i Lübeck, Kottbus og Waldheim. Men vi kom oss til vinduene og så en stor gruppe svensker, som ropte hurra og viftet med norske flagg.»

Sivilt mot

I nesten to år hadde hun sammen med sin familie og andre fra sivilbefolkningen bidratt til å holde en gruppe partisaner på Finnmarkskysten i live. En strøm av etterretninger om tyske flåtebevegelser var blitt telegrafert til Den røde hærs hovedkvarter i Murmansk fra en snøhule i havgapet, og de isolerte gårdene utenfor Berlevåg var blitt agentenes primære støttebase. Hjelperne hadde utvist sivilt mot av ypperste klasse, men Gestapos hevn ble brutal da tyskerne gikk til motangrep.

I løpet av noen få blodige uker sommeren 1943 ble hele det sovjetiske nettverket mellom Tromsø og Vardø rullet opp. Av 17 partisaner i fem radiogrupper ble 16 drept i kamp eller tatt til fange. For medhjelperne i sivilbefolkningen fantes det ingen nåde. På ordre fra Berlin skulle arrestasjonene brukes til å spre skrekk og terror i samfunnene bak frontlinjen. Fangene ble forhørt og mishandlet av den beryktede torturisten Anton Patent fra Gestapo i Tromsø. I fire krigsrettssaker ble 22 sivile fra Troms og Finnmark dømt til døden. Sivertsen- familien ble hardt rammet. To av Ruths brødre, Harald og Øystein, ble henrettet. Blant de 31, som ble dømt til tukthus og sendt til Tyskland, var Ruth, svigerinnen Jørgund og broren Øyvind. Ytterligere nesten 100 personer ble sperret inne i dødsleiren Leirpollen utenfor Kirkenes.

(artikkelen fortsetter under bildet)

PARTISANHJELPEREN: Ruth Hartviksen fra Berlevåg var den siste gjenlevende partisanhjelperen i Finnmark.

PARTISANHJELPEREN: Ruth Hartviksen fra Berlevåg var den siste gjenlevende partisanhjelperen i Finnmark. Foto:

Det siste møtet

Ruth glemmer aldri kvelden i fengslet i Kirkenes før henrettelsen da hun så Harald og Øystein for siste gang. «Vi skulle få lov å treffe dem før de skulle føres ut og skytes. De fikk inn papir slik at de fikk skrevet ned sine siste ønsker til vår mor. De spurte også om de kunne få lov til å ta imot besøk av en representant for Frelsesarmeen. De fikk nei til svar. Det var en tung stund. Først var den ene rolig og den andre urolig, og så ble det omvendt. Vi ba Fadervår sammen. Øystein ventet et barn. Han sa at vi måtte være strenge, men rettferdige. Vi fikk en halvtime. Det var siste gang jeg snakket med dem. Dagen etter skulle de skytes.»

Opprullingen var et av de største tilbakeslagene som rammet motstandsbevegelsen under krigen, og lidelsene fortsatte. De impliserte familiene ble fradømt sine formuer og mistet alt de eide – boliger, husdyr, jordeiendommer og fiskebåter. De fleste av dem var barnerike. Ungene, som opplevde at fedrene ble myrdet og mødrene sendt i fengsel, gjennomgikk fryktelige lidelser.

Fra småbruk til tukthus

Det var et voldsomt sprang fra småbrukene på den golde ishavskysten til kvinnefengslene i Lübeck og Kottbus, der motstandskvinner fra hele Europa var samlet i nød og avmakt, mot og trass.

«Det var mishandling, tortur, kamp om kålsuppen, og vi sultet nesten i hjel,» fortalte Dagny Loe, en annen av kvinnene fra Berlevåg. «Sykdom herjet, og vi var ille ute flere ganger. Vi arbeidet i fabrikker, strikket og sydde, plukket fibre fra fjær og laget spoler til radiomateriell.»

«Kulden og matmangelen var verst,» sier Ruth, som hentet fram fysiske og mentale reserver hun knapt visste at hun hadde. «Men vi måtte holde ut. Vi kunne ikke gi oss.»

Sluttkampen

Den røde hær rykket stadig nærmere Nazi-Tysklands grenser, og utpå vinteren 1945 skjønte alle at sluttkampen var nær. Sammen med hundretusener av andre fanger og flyktninger ble kvinnene fra Berlevåg utsatt for den siste påkjenningen – en dødsreise vestover gjennom ruinene av Det tredje rike. Ruth havnet i det gamle tukthuset Waldheim vest for Dresden. «Jeg ble grusomt sykt og plassert på celle sammen med en kvinnelig tysk medfange, som også var avmagret og avkreftet. De regnet med at vi kom til å dø.»

Ruth ble i siste liten reddet av de hvite bussene, som i begynnelsen av april hentet de nordiske fangene i Waldheim. Hun kom til Sverige 16. april og ble etter et opphold på Katrineholm overført til Vardåsen sanatorium i Asker, der hun langsomt ble pleid tilbake til livet.

(artikkelen fortsetter under bildet)

NY PLATE: I 2014 var det 70 år siden tyskerne trakk seg ut av Finnmark. I Kiberg ble det markert med at minnebautaen over falne partisaner ble tilført flere nye navn. Nå kan bygda kanskje bli åsted for et nasjonalt senter for partisanhistorie. foto: anniken renslo sandvik

NY PLATE: I 2014 var det 70 år siden tyskerne trakk seg ut av Finnmark. I Kiberg ble det markert med at minnebautaen over falne partisaner ble tilført flere nye navn. Nå kan bygda kanskje bli åsted for et nasjonalt senter for partisanhistorie. foto: anniken renslo sandvik

Brent og utslettet

Landet var i seiersrus, men nyhetene fra nord var uhyggelige. Småbrukene utenfor Berlevåg var brent og utslettet – som resten av bebyggelsen i store deler av Finnmark og Nord-Troms. Fiskeren og gårdbrukeren Julian Sivertsens familie var spredt for alle vinder. Sønnene Harald og Øystein var blitt drept på ukjent sted sammen med ni andre partisan-hjelpere. Tre andre barn var i tukthus i et Tyskland i oppløsning.

«Mor og far hadde en grusom tid,» sier Ruth. «De hadde ingen graver å sørge ved, og de visste ikke om de fikk se oss igjen. Det var en fryktelig påkjenning.»

Gravene blir funnet

Sommeren 1946 vendte Ruth hjem til familiegården, som var under gjenreisning. De overlevende var etter hvert kommet til rette, men ingen visste hva som hadde skjedd med de som var henrettet, eller hvor gravene var.

Men i Kirkenes nektet politifullmektig Sigurd Zachariassen å gi opp. Den røde hær hadde til manges overraskelse trukket seg tilbake til den sovjetiske siden av grensen høsten 1945, og noen måneder seinere utvirket Zachariassen at noen av bødlene fra Gestapo ble tvangssendt nordover, blant dem SS-offiseren August Haberstroh, som til slutt pekte ut en sandfylt grop ved Førstevann utenfor gruvebyens sentrum. Utgravingen neste dag avdekket en fellesgrav med elleve ille tilredte lik. Noen manglet klær, og kraniene hadde store skader.

«De lå hulter til bulter,» skrev seinere lensmann Rolf Trøite. «Noen var uten benklær, andre uten sko og strømper. Forvridde kropper og krøkte hender. En av dem hadde en provisorisk båre kastet over seg.»

Lokalt fantes det ikke fagfolk som kunne ta seg av identifiseringen. Men Zakariassen visste råd. Han budsendte lederen for Den rettsmedisinske kommisjon, professor Georg Waaler, som hadde ledet arbeidet med identifiseringen av patriotene som var blitt henrettet i Trandumskogen.

(artikkelen fortsetter under bildet)

HYLLEST FRA SOVJET: Her mottar partisan Trygve Eriksen Den Røde Fanes orden i Moskva. Sovjetunionen var tydelig med å dekorere sine partisaner, også utlendingene. Den norske anerkjennelsen lot derimot vente på seg.

HYLLEST FRA SOVJET: Her mottar partisan Trygve Eriksen Den Røde Fanes orden i Moskva. Sovjetunionen var tydelig med å dekorere sine partisaner, også utlendingene. Den norske anerkjennelsen lot derimot vente på seg.

Identifiseringen

Waaler ankom i fly fra Oslo i slutten av august 1946 sammen med tannlege Sven Torgersrud fra Drammen. Men tannkort og andre medisinske papirer var i høy grad blitt brent da tyskerne trakk seg tilbake, og familiene måtte tilkalles i håp om at de kunne bidra til å identifisere klær og andre gjenstander.

«Pappa og jeg dro til Kirkenes for å bistå,» forteller Ruth. «Det var hardt, men vi visste hva de hadde hatt på seg av undertøy og andre plagg.»

For Waaler, Torgersrud og de andre var påkjenningen like stor. «Jeg husker godt en mann, som skjøv meg til side og gikk inn i kapellet. Han gikk fra båre til båre og stanset til slutt ved et lik som hadde en rød og svartrutet skjorte. Han ble stående lenge, tok til slutt tak i skjorta og gikk uten et ord. Jeg glemmer det aldri. Det var sikkert hans sønn.»

Rolf Tøite, som den gangen var fenrik, tilføyde: «Gjennom vel 40 års tjeneste i Forsvaret og lensmannsetaten, i krig og i fangenskap, mener jeg at jeg har sett litt av hvert. Men ikke noe har festet seg slik i minnet, som det som hadde foregått i Kirkenes i 1943, og som var enda et bevis på tysk brutalitet og råskap overfor et folk i et okkupert land.»

Konklusjonen i obduksjonsrapporten var entydig.

«Ingen av likene er skutt,» skrev Waaler. «Sikkert kan det for det første sies at ingen er skutt i brystet, særlig ikke i hjertet. Det ser i stedet ut som om dødsårsaken for alle elleve har vært kraniebrudd, oppstått ved kraftig stump vold mot hodet. Samtlige lesjoner mot hodet har vært så kraftige at alle elleve må være døde temmelig hurtig, og det er ingen grunn til å tro at noen av dem er blitt levende begravd. I graven ble det funnet en temmelig tykk stokk av bjerketre som utmerket godt kan passe som det våpen som kan være brukt.»

Slått i hjel

De var en hjerteskjærende og rystende konklusjon. De elleve tapre partisanhjelperne fra Finnmark var ikke blitt skutt, men henrettet på bestialsk vis. Rapporten bekreftet vitneutsagnet fra en norsk kvinne, som hadde vært elskerinnen til en gestapist. Eksekusjonspelotongen hadde drukket tett mens de dødsdømte ble tvunget til å grave sin egen fellesgrav. I raseri og fortvilelse hadde en av dem grepet en spade og gått til motangrep. En tysk soldat var blitt drept, og pelotongen hadde tatt en grusom hevn. Fangene var ikke blitt skutt. De var blitt slått i hjel – én etter én.

«Det kunne ikke være tvil om at det her forelå en krigsforbrytelse,» skrev Zakariassen. «De påviste sundslåtte bakhoder på de fleste talte sitt tydelige språk. Det ble også påvist blodflekker på pelene som ofrene måtte ha vært bundet til.»

Men tiden var gått. Okkupantene var blitt hjemsendt, og saken ble henlagt. De skyldige ble aldri stilt til ansvar for ugjerningen.


Artikkeltags