Gå til sidens hovedinnhold

Alle visste at uten en kvinne i heimen, var fiskerlivet umulig

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Hekseprosessen i Europa fra perioden 1420 til 1750 tok livet av mange kvinner. Dette var kvinner makthaverne og de geistlige i kirken var engstelige for og som ble stemplet som trollkvinner. Dersom kvinnene ble brakt fram for en domstol, måtte de for eksempel gjennom vannprøven og vise sin uskyld. Fløt kvinnene på havet, var de skyldige. Sank de i havet, var de uskyldige.

I Norge finnes det derfor en gammel tradisjon for å sverte og kvitte seg med framstående kvinner som skaper frykt, men som i dag er endret. Sankthansaften i 2011 åpnet dronning Sonja Steilneset Minnested i Vardø, for å minnes de 91 kvinnene som i perioden 1600 til 1692 ble dømt til døden i Finnmark. På denne måten viste dronning Sonja anerkjennelse til de kvinnene som ble rammet av hekseprosessene og som Steilneset Minnested skal sørge for at vi ikke glemmer.

Fiskerinæringa, sammen med havbruksnæringa, er økonomisk sett i dag den nest viktigste næringa i nasjonal sammenheng. Etter høstens rødgrønne maktskifte med satsing på fornybar energi og fornybare ressurser, vil fiskeriene få en enda viktigere betydning som vekstnæring når oljebrønnene skal stenges. I fiskerinæring er det registrert litt over 11.000 fiskere på hel- og deltid. I 2020 var det 360 og 70 heltids- og deltidsregistrerte kvinner som var aktive fiskere. Finnmark er det fylket med flest kvinner som fisker. Dersom vi antar at det bak hver mann på et fiskefartøy finnes en mor eller en samboer, kan vi medregne 22.000 kvinner som på en eller annen måte er deltakende i fiskeriene.

På 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet ble det i forskningen lansert begreper som det skjulte fiske og bakkemannskap om fiskerikvinnene som på land understøttet mannens aktivitet i fiskebåten og på havet. Kvinnenes ulønnede arbeidsinnsats i heimen med å passe barna og kanskje dyra i fjøset, med tilrettelegging av mat og klær, var lite påaktet. Kvinnenes innsats var ikke tatt med i det formelle fiskeriregnskapet. I fiskeriforskningen var flere kvinner opptatt av å synliggjøre kvinnenes servicefunksjoner gjennom begrepet fiskerikvinner. Selv om kvinnene selv eller deres ektefeller nøyaktig visste hvem disse kvinnene var, visste de alle at uten en kvinne i heimen, var fiskerlivet umulig. Interessen for fiskerikvinneforskning ble mer eller mindre avviklet etter 1990-tallet, da det på universitetet ikke ble funnet plass og muligheter for å videreutvikle dette forskningsfeltet. I mangel på forskningsmidler, kan vi si at mange av kvinne- og kjønnsforskerne ble marginalisert og forsvant for å finne andre muligheter.

Når de unge kvinnene på fiskebåten i dag står fram og melder om at de ikke blir respektert, blir befølt og utsatt for seksuell trakassering av sine mannlige kollegaer, er dette på nytt et tilbakeslag for å fremme kvinners posisjon i fiskerinæringa. Varsler om sjikanering av kvinner er bevis på en næring som lener seg tilbake på fortidige kjønnsrolleoppfatninger og som har stagnert i synet på kvinners kompetanse og vilje for å realisere et yrkesvalg. Det skjedde også i 2017 da Sandra Eira Andersen fra Porsanger sto fram og Trude Caroline Carlsen Halvorsen fra Hasvik tok initiativ til et møte om situasjonen og danning av et nettverk av kvinnelige fiskere. Nå skjer det igjen. Kvinner som er fiskere har stått fram i mediene med krav om ryddesjau i en uholdbar situasjon. Noen blir til og med behandlet som prostituerte og kalt for horer.

Fisker Susanne Mortensen etterlyser i en ytring på NRK.no en respons fra myndighetene om å konfrontere en uholdbar kultur med fornedrelse av kvinner. Dette med henvisning til oppførsel fra menn som bruker kjente hersketeknikker, noe også Metoo-bevegelsen påpekte. I Susanne Mortensens NRK-ytring uttrykkes skuffelsen over at Norges Fiskarlag, den største av fiskernes interesseorganisasjoner, ved valg av nytt styre høsten 2021 fortsatt ikke fant plass til en eneste kvinne. Susanne Mortensen ønsker ikke å bli definert som modig, i det hun varsler om respektløs oppførsel fra sine mannlige kollegaer, men at meldingene blir tatt på alvor i næringa. I påvente av at noe skal skje, går hun i bresjen for å stifte en organisasjon «Hun fisker», i den hensikt å ivareta kvinners rettigheter til sjøs.

Den fratrådte fiskeri- og sjømatministeren Odd Emil Ingebrigtsen og den påtroppende fiskeri- og havministeren Bjørnar Skjæran, begge fra Nordland, har vist at de ønsker å innkalle partene i næringa til et oppryddingsmøte for å pålegge alle ledd et oppryddingsansvar. Begge ministrene har dermed signalisert at det ikke er den enkelte fisker som skal bli stående alene i en vanskelig situasjon. Dette er også et standpunkt vi håper inngår som del av Nærings- og fiskeridepartementets totale ansvar.

Selv om vi i vårt demokrati oppfordres til å melde fra om uheldige hendelser og konstellasjoner i arbeidslivet, har vi erfaring med at det for varsleren medfører en stor belastning. Fiskeren Susanne Mortensen antyder at hun ikke blir forbauset om hun får «skylda» for å skape uro og skape et negativt inntrykk av næringa. Kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen uttaler at hun er rystet over historiene som framkommer og at hun forventer at næringa rydder opp.

Et sentralt spørsmål som må stilles er hvorfor mannlige fiskere oppfører seg sjikanerende overfor sine kollegaer, og om de er bevisst at de gjør dette? Er mennene redde for konkurranse på feltet og er de engstelige for at statusen i yrket forringes ved kvinners inntreden? En kan også undre seg over at menn som sønner, ektemenn og fedre ikke identifiserer seg i større grad med å ønske kvinnene som blir fiskere velkommen.

Hva skal så til av endringer for å snu skuta? Både opplæring, påtrykk, vakthold og kontinuerlig oppfølging, men også fiskeripolitiske endringer kreves dersom fiskerinæringa skal framstå som en god og trygg arbeidsplass som skaper trivsel for alle, uansett kjønn. Den nåværende situasjonen er ikke sosialt bærekraftig og hindrer nødvendig rekruttering til fiskeværene, fiskebåten, sjømatindustrien, markedsføringen og til turistnæringa som skal profilere kystkulturen.

Vi stiller oss avventende og håper at fiskerinæringen tar mål av seg ved å arbeide etter etiske regler som er vanlig i arbeidslivet og utformer en politikk slik at næringa i nær framtid viser seg å holde vann.


Kilder:

Siri Gerrard (1975): Arbeidsliv og lokalsamfunn, samarbeid og skille mellom yrkesgrupper i et nordnorsk fiskevær. Magistergradsavhandling. Universitetet i Tromsø.

Siri Gerrard og Danika Kleiber (2019): Women fishers in Norway: few, but significant. Maritime Studies (2019) 18:259–274.https://doi.org/10.1007/s40152-019-00151-4

Dagrunn Grønbech (2008): Kystkvinners liv og virke. Fra naturalhushold til enetilværelse. Dr. grad, Universitetet i Tromsø.

Bjørn Hersoug (red.) (1983): Kan fiskerinæringa styres? Oslo: Novus forlag.

Svein Jentoft (red.) (1989): Mor til rors: organisering av dagligliv og yrkesaktivitet i fiskerifamilier. Norges fiskerihøgskole. Tromsø.

Kommentarer til denne saken