Leveringsplikten er samfunnskontrakten som skulle forsvare at trålerne i 1990 fikk formelle rettigheter i torskefisket gjennom innføringen av trålstigen. Rundt en tredjedel av den totale torskekvoten ble overført fra kystfiskerne til trålflåten med den klare juridiske betingelsen at disse fartøyene skulle levere fisk og råstoff tilbake i kystsamfunnene der man hentet fiskerettighetene. Ferskfisktrålerne kunne hente opp fisk langt til havs og i deler av året der fisken var mindre tilgjengelig for kystflåten. Den eneste grunnen til at trålerne i det hele tatt fikk torskekvoter var fordi gjenytelsen var at de skulle bidra med fisk og råstoff til fiskeindustrien gjennom hele året og dermed sikre viktige arbeidsplasser og aktivitet på land.

Omgjøringen til en tilbudsplikt (2003), kombinert med gjentatte dispensasjoner for trålerne til å fryse fisken ombord er en av hovedårsakene til at leveringsplikten ikke fungerer etter hensikten. I praksis betyr det at trålerne i stor grad tilbyr anleggene frossen fisk. Fiskeindustrien langs norskekysten kjøper ikke, fordi deres anlegg, med ett unntak, ikke er dimensjonert for å produsere fryst fisk. På tross av at det i konsesjonspapirene uttrykkelig stod at fisken skal leveres fersk, ble kun frossen fisk tilbudt. Tråleren har dermed ikke «overholdt» tilbudsplikten og intensjonen om fisk til landanlegg er ikke ivaretatt. For å imøtegå de negative konsekvenser for landanlegg og kystsamfunn etter omlegging fra leveringsplikt til tilbudsplikt, ble rederiene pålagt en aktivitetsplikt og bearbeidingsplikt. (2006) Den klare intensjonen også med denne omleggingen var at råstoffet skulle komme landindustrien i kystsamfunn til gode.

Men det fungerer ikke. Og alle ser det. Trålerne oppfyller ikke samfunnskontrakten med den følge at fiskeindustrien blir sesongbasert. Ingen kan leve av sesongarbeid og bo fast i Norge. Konsekvensen blir import av arbeidskraft. Det er ikke slik en skaper levende lokalsamfunn.

Men hvorfor er det så vanskelig å få tilbake leveringsplikten når alle norske parti vil ha mer bearbeiding i Norge? Det er slett ikke sikkert at den blir gjeninnført med ei ny rødgrønn regjering heller. Ingen av de rødgrønne regjeringene vi har hatt har prøvd.

Kan det være EØS-avtalen?

Verken fiske eller jordbruk er omfattet av EØS-avtalen. Dermed har vi fortsatt kontroll over fastsettelse av kvoter og forvalting av fiskeressursene. Men når fisk eller landbruksvarer skal på markedet gjelder EUs fire friheter både i fisk og landbruk. I dag tjener EUs fiskeindustri stort på at trålerne leverer sin fisk direkte til danske «frysehotell» og utenlandske fiskemottak. Et pålegg om at fisken i stedet skal leveres til norsk industri og konkrete industribedrifter vil nok EU se på som brudd på den frie flyt av varer og den frie etableringsretten. Er det denne frykten som gjør at det er så utrolig vanskelig å gjennomføre en politikk som så opplagt er til det beste for Nord- Norge og for Norge?