Aleksander og Maria flyttet hjem – hvordan får vi flere som dem?

HAR FLYTTET HJEM: Aleksander Pedersen Fallsen har flyttet hjem til lærerjobb i Kjøllefjord, og det takket være at hans samboer Maria Løkvoll fikk jobb som kulturleder der. Paret hadde bestemt seg for å flytte dit hun fikk jobb.

HAR FLYTTET HJEM: Aleksander Pedersen Fallsen har flyttet hjem til lærerjobb i Kjøllefjord, og det takket være at hans samboer Maria Løkvoll fikk jobb som kulturleder der. Paret hadde bestemt seg for å flytte dit hun fikk jobb. Foto:

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Det er grytidlig torsdag morgen, og utenfor vinduet ligger Varangerfjorden blikkstille. Termometeret i bilen viste 16 grader selv om dagen så vidt har startet, det er sol, fuglene lager musikk til utsikten. Her jeg sitter, vet jeg at jeg har kort vei til fjellet etter jobb, og at veien ut på sjøen hadde vært like kort, om jeg var laget for sånt. Jeg vet at jeg ikke trenger å kaste bort tid på å komme meg dit jeg skal. Ett av de største frynsegodene ved å bo i Finnmark, er at alt er lett tilgjengelig. Ikke det at det er kort vei til alt, for det er det ikke, men det er korte avstander i dagliglivet, til jobben, til naturen, til butikken. Til skolen og barnehagen. Til fritiden.

Alt dette er faktorer som betyr noe når unge voksne skal ta stilling til hvor de skal leve livet sitt. Men det er ikke nok.

Forrige uke fortalte Finnmarken historien om Aleksander Pedersen Fallsen (26) fra Kjøllefjord. Han flyttet fra bygda til Nordreisa som 16-åring, han var en lovende skiskytter og skulle gå på skigymnas.

«Da jeg som 16-åring begynte i Nordreisa, var jeg litt lei av Kjøllefjord. Sånn sett var det fint å komme bort litt. Men livet i Nordreisa, og spesielt de fem årene jeg studerte i Tromsø, viste at det er bra å bo i Kjøllefjord. Her er alt befriende nært, noe som gir mer fritid enn om man bor i en by,» fortalte Aleksander.

Dermed var tanken om å flytte hjem, nærliggende. Men allerede første året i Nordreisa traff han Maria Løkvoll (25) fra Manndalen i Kåfjord. Altså var det ikke bare én som eventuelt skulle flytte til Aleksanders hjembygd, men to. Og mens Aleksander har en anvendelig lærerutdanning, er Maria i besittelse av en mastergrad i ledelse, innovasjon og marked. Planen ble derfor å flytte dit hun fikk jobb, i den tro at Aleksander kunne få jobb i nærheten.

Så viste det seg at det var Kjøllefjord som kunne by på denne kombinasjonen. Aleksander har nå jobb som lærer, mens Maria ble ansatt som kulturleder i Lebesby kommune, selv om kommunen måtte vente et halvår på tiltredelsen.

Dette har også Vadsø kommune vist vilje til, altså å vente på arbeidskraften for å kunne gi lokale unge voksne jobb. Da de i mars lyste ut ledig stilling som fastlege, søkte Marie Jakola Skansen (26) på jobben. Og selv om det på det tidspunktet var rundt to år til hun kan tiltre stillingen, ville kommunen ansette henne, selv om det innebar å dekke opp med vikar de to første årene.

«Rekruttering til fastlegeordningen er utfordrende for kommuner over hele landet, og erfaring har vist oss at lokal tilknytning er noe som virker stabiliserende. Våre leger og sykepleiere har også deltatt i utdannelsen hennes gjennom veiledning og opplæring de to siste årene, når hun har vært her og jobbet. Hun er en solid søker som vi tror vil bidra veldig positivt inn i miljøet i mange år framover,» uttalte konstituert enhetsleder Inger Andreassen til Finnmarken i den sakens anledning.

Dette er en klok vurdering fra kommunens side. Dersom lokal ungdom ønsker å flytte hjem etter endt utdannelse, er det riktig og viktig å satse på dem, også om det koster litt ekstra i form av vikarutgifter. I den andre enden er det stor sjanse for at det venter stabilitet, og en person som vet at det er her hun vil være.

Da iFinnmark for omtrent ett år siden, arrangerte debattmøter rundt om i hele fylket i forkant av valget, var det ett tema som var stadig tilbakevendende, uansett hvor vi var. Hvordan skal vi tiltrekke oss flere innbyggere, hvordan skal vi skape bolyst og hvordan skal vi få ungdommen vår til å flytte hjem? Dette har ikke blitt mindre aktuelt, nå som de fleste kommunene opplever at innbyggertallet blir lavere for hver telling Statistisk sentralbyrå presenterer.

Disse tallene viser også at det fødes færre barn i Finnmark enn tidligere. Mens det i 1995 ble født 1323 barn i fylket, var tallet 728 i 2019. Det er en reduksjon på nesten 45 prosent. Da sier det seg selv at det er viktigere enn noen gang å ta vare på den generasjonen som vokser opp. I praksis betyr det at vi må ha lærlingplasser nok til dem som går yrkesfag på videregående, og ønsker seg raskt ut i arbeidslivet på hjemplassen sin. Og vi må ha jobber å tilby dem som utdanner seg utenfor fylket, men som godt kan tenke seg tilbake når de skal etablere seg. Ikke bare det, jobbtilbudene må være varierte, sånn at hele familier kan finne seg til rette.

Dessverre er det ikke bare å knipse i fingrene, og så er disse arbeidsplassene her. Det krever et langsiktig politisk arbeid, der man velger å legge til rette for private næringsaktører og mobiliserer for offentlige jobber. Og i tillegg kreves en regjering som ser verdien av distriktene, og som forstår at de aller fleste oppgaver løses like godt fra Øst-Finnmark som fra Tromsø eller Trondheim eller Oslo.

Derfor er det urovekkende å se det ferskeste kapittelet i regionreformen utspille seg. Der forteller tillitsvalgte om store lønnsforskjeller mellom de ansatte avhengig av om de har arbeidssted i Tromsø eller Vadsø.

«I noen stillinger snakker vi om lønnsforskjeller på 100.000 kroner. Det er vanskelig å få til et godt samarbeid og gode prosesser når det er så store lønnsforskjeller for det samme arbeidet,» sa Lillian Bakken Iversen, hovedtillitsvalgt for Fagforbundet i Finnmark fylkeskommune, til Nordlys tidligere denne måneden.

Administrasjonssjef Stein Ovesen har sagt at de nå starter arbeidet med å se på lønnspolitikken, men det er også klart at det ikke er satt av midler til å løfte ansatte som ligger under sine kolleger.

«Om det er samme krav til utdanning, samme kompleksitet og samme type utfordringer som skal løses i en stilling, bør det i utgangspunktet ikke være lønnsforskjeller. At det er slik i dag, handler nok om at vi snakker om to ulike organisasjoner som har ført en ulik lønnspolitikk. Vi må jobbe med dette framover. Om det er skeivheter i systemet, klarer vi ikke å rette det opp på én uke. Det er hva vi kan gjøre på sikt som er interessant,» sier han til Nordlys.

Jeg tror alle har forståelse for at det stramme budsjettet fylkeskommunen har i dag, ikke tillater store lønnshopp over natta. Men samtidig er det av avgjørende betydning at disse forskjellene utjevnes så raskt som overhodet mulig. Antakelig betyr det at regjeringen må på banen med ytterligere finansiering av den nye regionen de har så stor tro på.

Å argumentere med at lønnsforskjellene utjevnes av virkemidlene i tiltakssonen, som nedskriving av studielån og lavere skatt, er i hvert fall ikke holdbart. Dette er tiltak som har kommet på plass for å gjøre Finnmark og Nord-Troms til en mer attraktiv region å bo, arbeide og drive næringsvirksomhet i. Og det oppnår vi ikke dersom disse tiltakene kun kompenserer for interne lønnsforskjeller i samme organisasjon.

Med andre ord: Det er mye som skal spille på lag for å lokke de unge vokse hjem.

Det hjelper lite med utsikt og nærhet, om det ikke finnes jobb.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags