Gå til sidens hovedinnhold

Aldri tie, aldri glemme

Vi sa at vi aldri skulle glemme. For meg er det umulig å glemme. Det sitter i kroppen. Men har du glemt?

10 år siden terrorangrepet

22. juli 2011 var jeg på Utøya. AUFs sommerleir på AUFs øy. Sommerens vakreste eventyr, som brått ble åstedet for høyreekstrem terror.

Når terroristen gikk til angrep på oss i 2011 var jeg 21 år. Nå er jeg 31. Den siste uka har jeg og samboeren min bygget badstu ved hytta vår. Denne høsten gifter vi oss. Livet i smått og stort skjer i løpet av ti år.

Det er dette så mange andre ble frarøvet den dagen i 2011. Kjærester, studier, jobber, barn. Oppturer og nedturer. Små hendelser og store begivenheter. Selve livet. Hvem ville de blitt som voksne? Hvor var de på vei? De fire finnmarkingene som ikke fikk leve sine liv videre. De som dro på sommerleir på Utøya, men som ikke kom hjem. De som var på jobb i regjeringskvartalet – eller bare gikk forbi den dagen.

At det er gått ti år er uvirkelig på to måter: Har det ikke gått mer? Og har det virkelig gått så lenge…

Minner som sitter i, men som også blir fjernere. Reaksjonene i kroppen når det ropes, løpes. Ved antydning til panikk. Uroen når juli kommer. Reaksjonene som så altfor tydelig minner meg på at livet likevel ikke er helt som det burde være. For kroppen glemmer ikke.

Jeg er trist. Jeg kjenner på en stor sorg over de som døde, og over livene som ble endret.

Men jeg er også sint. Og det er en følelse jeg nå i større grad lar meg selv kjenne på. Vi skulle stå sammen, minnes, sørge, og vi skulle gå videre. Men det må da også være lov å være sint.

Jeg er ikke offer for en ulykke, menneskelig svikt eller naturkatastrofe. Jeg er offer for terror. Planlagt og kalkulert, politisk motivert. Jeg var ikke et tilfeldig offer. Jeg var et mål. En skyteskive. Utpekt som en trussel mot samfunnet. En som måtte stoppes.

Så når jeg skal gå videre i livet er det vel vitende om alt dette. Vel vitende om at også andre mener jeg er en forræder som fortjener et nakkeskudd. Og for meg er ikke det en teoretisk størrelse. For jeg har sett mennesker ligge døde på grunn av et nakkeskudd.

Du finner de i kommentarfeltene. De som ytrer at terroristen hadde et poeng, eller som legger skylden for angrepet på AUF og Arbeiderpartiet – for hadde ikke vi ment det vi mener, hadde terroristen heller ikke trengt å skyte. Visste du at 1 av 3 overlevende fra Utøya sier de har opplevd å få hatmeldinger eller trusler?

Ja, sånn er det ti år etter. Konspirasjonsteorier, ekstreme holdninger, rasisme.

Noen dager før vi markerer at det er ti år siden terroren blir minnesmerket etter drapet på Benjamin Hermansen tagget med ordene: «Breivik fikk rett». Denne uken har jeg lest utallige kommentarer på sosiale medier om at folk er lei av «alt maset om 22. juli», om Utøya-kortet som vi visstnok spiller for å få sympati, og kommentarer fra de som absolutt ikke mener vi kan snakke om holdningene og synspunktene terroristen begrunnet sitt angrep med.

Vi sa at vi aldri skulle glemme. For meg er det umulig å glemme. Det sitter i kroppen. Men har du glemt?

Nå sier vi også at vi ikke vil tie. Ikke tie om hva vi opplevde, hvor brutalt det var, hvordan terroren fremdeles preger så mange liv. Vi vil heller ikke tie om hvorfor vi ble angrepet. Og vi vil ta kampen mot høyreekstremismen som kostet så mange liv.

Derfor er jeg tidsvitne på 22. juli-senteret i Oslo og på demokratiundervisning på Utøya. Jeg forteller. Igjen og igjen. Jeg gir terroren et ansikt for skoleelever som er for unge til å ha egne minner.

Tier du? Eller tar du til motmæle? Ja, det koster kanskje. Men kostnaden ved å ikke si i fra er større.

Ti år er gått. La oss gi hverandre løftet om å aldri tie og aldri glemme. For alle de som ikke kom hjem den dagen. For alle oss som ikke får velge om vi vil glemme. For oss alle. For fellesskapet.