Jeg flyttet til Akkarfjord i 2007, for å arbeide ved skolen der. Etter noen år, dro jeg tilbake til byen. De andre lærerne ble, og siden har de arbeidet ved Akkarfjord skole. Men bygget hadde stort behov for vedlikehold. Kommunen satte så i gang arbeid, og i dag skinner skolen både innvendig og utvendig.

Les også

Bekymret over hvordan elevbedrift drives: «Lærer elevene å følge eller omgå reglene?»

I riktig gamle dager, hadde skolen førti elever. Men i 2007 var der bare åtte unger. Så flere klasserom på skolen sto tomme. Det fantes ingen overnattingsmuligheter i bygda, så noen fikk ideen om å starte hostel. Skolesjefen ga tillatelse til å ta i bruk tomme rom. DNB i Hammerfest gikk inn med penger til senger og møbler, og snart kunne de første gjester ønskes velkommen. Det hele skulle drives som et elevprosjekt, der ungene hadde ansvar for drift, renhold, regnskap og ta mot gjestene. Akkarfjord Hostel var først og fremst et tilbud for skoleklasser i byen, for ungene i Akkarfjord ville gjerne ha besøk av andre barn. Overskudd av driften skulle brukes til å finansiere skoleturer og andre sosiale aktiviteter.

Og slik ble det til. Unger, både fra skoler og barnehager i byen, kom på overnattingstur i Akkarfjord. For de fleste var dette første besøk på Sørøya, og ungene hadde gode og lærerike opplevelser der de utforsket strendene, fjellene og naturen på øya. Når kvelden kom, kunne de plaske i skolens svømmebasseng, før de sovnet trygt i varme senger på Akkarfjord Hostel.

Etter hvert ble dette overnattingsstedet kjent, for nå kom turistene, fjellvandrere, turfolkene og andre som ville utforske bygda og øya. De kom ikke bare fra Hammerfest, men fra Tyskland, Oslo, Sveits, Taiwan og mange andre steder i verden. Og ungene ved skolen tok ansvar. Turistene visste ikke helt hva de skulle tro, der unger tok mot dem på kaia, og på engelsk presenterte seg som hotelldirektører mens de fulgte gjestene til skolen.

Det kom stadig flere og flere gjester til øya. Overskuddet i kassa begynte å vokse. Snart kunne ungene og lærerne ta frem kartet for å se hvor langt de hadde råd å reise. De første turene gikk til Kårhamn og Hønseby på naboøya. Men verden var stor, og snart gikk turen til Marokko, hvor elever fikk ri på kamel, sove i telt i ørkenen og lære om landet de besøkte. Noen år seinere ble ungene invitert til Oslo for å være med i 17. mai-toget i hovedstaden. Den turen ble det en film av som flere ganger ble vist på NRK. På klassetur i London fikk ungene bruk for engelsk som de hadde lært på skolen. På skoletur i Polen sto ungene på ski ned de bratteste utforbakkene i Zakopane. I Kreta fikk ungene bruk for sine svømmeferdigheter fra bassenget i Akkarfjord. I København opplevde ungene tivoli og storbyliv. Og de besøkte Lampeland, Oslo, Lillehammer og flere andre steder i eget land. Den aller siste turen gikk til ungene ute på Rolvsøya for et par uker siden.

Den lille skolen på Sørøya har blitt lagt merke til. Tre ganger har skolen vært nominert til Dronning Sonjas skolepris; en pris som deles ut annethvert år til en skole som har utmerket seg ved å praktisere likeverd og inkludering. For noen år siden fikk skolen kommunes kulturpris på 30 000 kroner. Pengene ble brukt til å engasjere graffitikunstner Espen H til å dekorere en hel skolevegg sammen med ungene på skolen.

Slik har Akkarfjord Hostel vært med å gi folk fra hele verden mulighet til å oppdage Akkarfjord, Kjøttvikvarden, Tarhalsen og Sørøya. Og slik har Akkarfjord Hostel gitt ungene mulighet til å reise og oppleve verden.

De siste årene har bygda fått flere innbyggere. Klasserom er i ferd med å fylles opp av glade barn som går i barnehagen ved skolen. Og lærerne vil gjerne fylle alle rom med barn. Så Akkarfjord Hostel lever farlig, men ennå er det mulig å leie seng der. Og så er det bare å krysse fingrene for at kommunens kontrollutvalg behandler Akkarfjord Hostel på en pen måte.