Ulykken, der et mannskap på to og tretten passasjerer omkom, har blitt kalt både Omgang-ulykken, Gamvik-ulykken og Mehamn-ulykken. Sistnevnte er mest brukt.

«Vi er jo nærmeste nabo til ulykkesstedet. Men likevel kaller noen det for Mehamn-ulykken. Mehamn tar alt fra Gamvik. Til og med ulykkene. Det skulle hett Omgang-ulykken!»

Det fastslo en eldre herre i køen på Gamvik Nærmat, da jeg var der og lagde reportasje for 20 år siden. For jeg selv har et spesielt forhold til Mehamn-ulykken. Det er ett av sakskompleksene jeg som journalist har fått jobbe mest med, og jeg har skrevet mange spaltemeter om saken.

Da den tredje kommisjonen om ulykken ble nedsatt, ble det vurdert fra ledelsen i Amedia at denne saken hadde så stor interesse i hele landsdelen, at det ble satt ned et team med tre reportere fra tre forskjellige avisredaksjoner. Jeg representerte Finnmark Dagblad, Anders Opdahl var Nordlys sin reporter, mens Rune Nilsen kom fra dagens Avisa Nordland. I tillegg fikk vi «låne» Nordlys sin dyktige fotograf, Lina Livsdatter, når vi skulle lage større reportasjer.

Ingen annen ulykke har vært så omstridt som Mehamn-ulykken. Flere ganger har styrten vært vurdert i Flyhavarikommisjonen etter nye opplysninger og vitner som har stått fram i mediene. Den siste Mehamn-kommisjonen i rekken, la fram sin rapport for stortingspresident Jørgen Kosmo (Ap) 20. september 2005, etter omfattende vitneavhør av mer enn 200 personer i Norge og i England.

Kommisjonen konkluderte i sin rapport med at det ikke hadde skjedd en kollisjon mellom Widerøes Twin Otter med kallesignal LN-BNK, og andre fly i området som kunne ha forårsaket ulykken. Den ble forårsaket av aerodynamisk og materiell overbelastning av halepartiet – framprovosert av sterk turbulens og et allerede svekket feste for kraftoverføring til høyderoret, konkluderte kommisjonen.

Under behandlingen av Mehamn-rapporten i 2006, besluttet Stortinget at de etterlatte skulle tildeles billighetserstatning på grunn av den langvarige uroen omkring denne ulykken. Erstatningene til de etterlatte ble på totalt 8,75 millioner kroner. Den siste kommisjonens arbeid over 2,5 år kostet for øvrig staten 20 millioner kroner.

Men saken sluttet ikke der. For mange mener at kommisjonen ikke kom fram til korrekt løsning.

«Folk kommer uansett ikke til å godta det. Selv om du spadde opp Mor Teresa, og hadde henne som kommisjonsleder, med Paven som sekretær.»

Slik spissformulerte Finnmarken-journalist Inge Brox på Nordkyn det, da jeg besøkte ham for 20 år siden. Han er kritisk til kollisjonsteoriene. Mens andre tar det som en sannhet.

«Ulykken skjedde slik øyenvitner har hevdet: Med en kollisjon mellom Widerøe-flyet og en ikke identifisert militær flymaskin.»

Det sier Ulf Larsstuvold til meg i dag. Den tidligere Widerøe-piloten har vært en klokkeklar stemme, og har kjempet knallhardt for dette synet. Han har fôret kommisjonene med opplysninger, og gått videre politisk vei, uten å lykkes. Jeg har utfordret ham i dag på at den historieinteresserte mannen bør ta en grad ved UiT, slik at alt hans innsamlede materiale og refleksjoner kan finnes mellom to permer, slik at de oppbevares for ettertiden og kan forskes videre på.

Så hva skjedde egentlig utenfor Omgang for 40 år siden? Jeg kjører en liten intern undersøkelse mellom oss tre journalister i Mehamn-teamet fra 20 år siden. Rune Nilsen jobber fortsatt som journalist, men nå i den lokale Nettavisen, Bodø Nu.

– Jeg er overbevist om at teorien om kollisjon mellom Widerøe-flyet og et militærfly stemmer, er konklusjonen til Nilsen. Han er for øvrig den journalisten i Nord-Norge som jeg tror – uten sammenligning – har skrevet mest om akkurat Forsvaret og fly.

Hva så med min makker Anders Opdahl fra den gang? Han jobber ikke lenger til daglig med skrivende journalistikk, men sitter i stedet helt på topp som konsernsjef i Amedia. For 20 år siden skrev han mange av artiklene med spekulasjonene omkring den engelske jagerflyskvadronen som fløy Harrier-jagerne. Men i dag lander han på det samme som havarikommisjonen:

– Jeg tror nok at det var været som var årsaken til den tragiske ulykken. Det trigget materialsvikten i deler av Widerøe-maskinen, sier Opdahl i dag.

– Ser vi på rapportene fra de norske Starfighterne, som ble sendt opp i lufta fra Banak for å leite etter havaristen rett etter ulykken, så melder de om ekstrem turbulens og vindskjær, understreker han.

Så er det meg selv, da. Hvor legger jeg min stemme? Jeg må si at det blir i «vet ikke»-kategorien. For meg koker det egentlig ned til at konklusjonen i rapportene fra kommisjonene virker tilforlatelige. Men selv har jeg ikke den flytekniske fagkompetanse til verken å bekrefte eller avkrefte dem. For meg blir det derfor heller spørsmålet om teorien om kollisjonen mellom Widerøe-maskinen og et militært fly i det hele tatt er mulig, eller er det bare en sær konspirasjonsteori. Innvendingen som straks melder seg, er at i det norske demokratiet ville vel ikke omstendighetene om en ulykke, som kostet så mange menneskeliv, kunne holdes hemmelig i så lang tid?

Opprinnelig ville jeg også støttet meg til en slik teori. Men jobben min med en annen tragisk flyulykke, den såkalte Grytøya-ulykken i 1972, har gitt meg tvil. Her holdt faktisk Forsvaret og Forsvarsdepartementet årsaken til den tragiske ulykken, der 17 personer omkom, hemmelig helt til 2005. Den var at føreren av flyet var stupfull. Majoren fra Luftforsvaret skal ha hatt 2,5 i promille, da han startet den fatale flyturen fra Lakselv denne morgenen, etter nattens begivenheter på befalsmessa.

Når man holder hemmelig slike detaljer, ville man da fortelle om innblandingen fra et alliert militærfly i en lignende dødelig kollisjon, der mange sivile omkom? Og det attpåtil i et område der det allierte flyet ikke skulle vært, etter egne norske regler? Var dette flyet, som deltok på en NATO-øvelse i Norge, i området for å «stressteste» russernes overvåkingskapasiteter? For å se hvor lang tid det tok før «Ivan» kom på vingene for å identifisere inntrengeren? Og så gikk det fryktelig, fryktelig galt på returen?

Med dette som bakteppe, er jeg som Tomas i Bibelen: En tviler.

Uansett årsaken til ulykken, så forårsaket den tapet av femten menneskeliv. En ufattelig tragedie! De omkomne etter ulykken er:

Flykaptein Peer Chr. Hovring (f. 1943)

Styrmann Hans Breines (f. 1955)

Aksel J. Hansen (f. 1917)

Valter E. Hansen (f. 1932)

Hjalmar Arnt Fredrik Henriksen (f. 1940)

Hermod E. Jensen (f. 1946)

Kjell Jørgen Jenssen (f. 1957)

Arild Jessen (f. 1943)

Audun Jessen (f. 1976)

Stein Åge Nilsen (f. 1958)

Johnny Leo Olsen (f. 1942)

Knut Sandtrøen (f. 1958)

May-Britt Sandtrøen (f. 1960)

Gunfrid Torgersen (f. 1969)

Leif Agnar Torgersen (f. 1945)

Jeg lyser fred over deres minne.

Mehamnulykken

11. mars 1982 klokken 13:27, styrtet et Twin Otter-fly fra Widerøe i Barentshavet ved Omgang utenfor tettstedet Gamvik i Mehamn kommune.

Alle femten om bord, to flyvere og trettet passasjerer, omkom.

Det har vært gjennomført flere offentlige undersøkelser av havariet:

Først en flyhavarikommisjon-undersøkelse i 1982 som leverte sin rapport i 1984. Konklusjonen var at flyet styrtet på grunn av et sammenbrudd i halepartiet forårsaket av aerodynamisk og mekanisk overbelastning i kraftig turbulens.

Så en utvidet gransking av havarikommisjonen i 1987. Det skjedde etter anmodning fra regjeringen. Det skjedde etter at kilder gjennom media hevdet at havariårsaken var en kollisjon med et britisk Harrier jagerfly. Men i hovedtrekk kom kommisjonen til de samme konklusjonene angående ulykkesårsaken som kommisjonen fra 1984.

I 1997 ble det nye undersøkelser. Det skjedde etter en bokutgivelse av Rød Valgallianse-politikeren Erling Folkvord. Også han hevdet at britiske Nato-fly hadde vært involvert i ulykken. Oppslagene i media i etterkant skapte ny uro, og nye vitner sto fram. Samferdselsdepartementet avviste en full ny granskning. Men havarikommisjonen ble bedt om å gjennomgå påstandene. De tilbakeviste påstandene i Folkvords bok.

20 år etter ulykken sendte NRK Brennpunkt i november 2002 et TV-program kalt «Vanskelige vitner» med påstander om at det hadde vært britiske jagerfly i området på havaritidspunktet, og at dette var forsøkt tildekket av tidligere kommisjoner. Brennpunkt-programmet og de tallrike oppslagene i media som fulgte, førte til at Stortinget 16. desember 2002 bestemte at Mehamn-ulykken skulle granskes på nytt av en kommisjon nedsatt av Stortinget.

De jobbet fra 2003 og la frem sin rapport i september 2005. Kommisjonen konkluderte i sin rapport at det ikke hadde skjedd en kollisjon mellom Widerøes LN-BNK og andre fly området som kunne ha forårsaket ulykken. Den ble forårsaket av aerodynamisk og materiell overbelastning av halepartiet – framprovosert av sterk turbulens og et allerede svekket feste for kraftoverføring til høyderoret.

Under behandlingen av Mehamn-rapporten i 2006 besluttet Stortinget at de etterlatte skulle tildeles billighetserstatning på grunn av den langvarige uroen omkring denne ulykken. Det at spørsmålet om erstatning kom opp var uventet, ettersom vurdering av en eventuell erstatning ikke var en del av Mehamn-kommisjonens mandat. Den hadde derfor heller ikke vurdert om det var grunnlag for en slik erstatning. Totalt ble det utbetalt 8,75 millioner kroner i erstatning.

Kilder Wikipedia, Finnmark Dagblad arkiv